Som skrevet tidligere på bloggen - hadde vår datter i slutten av barnehage-perioden/begynnelsen av 1. skoleår bygget opp (inni seg) en rekke bortforklaringer, en innbilt likegyldighet til det å prate i enkelte sosiale sammenhenger - som var hennes forsvar. "Jeg snakker ikke med voksne", "jeg har det fint - selvom", "jeg bryr meg ikke om det" - var svarene jeg ofte fikk da jeg startet å prate med henne om det. Hun syntes det var vondt og stressende å bli påmint om dette, og kunne både bli rasende og fortvilet for tilsynelatende bagateller. Hjemme ville hun bare slappe av og være som vanlig - som den pratende og leende jenta hun egentlig var.
En ettermiddag vi hadde det hyggelig hjemme, spurte jeg henne om hun skulle ønske at hun kunne prate i klasserommet? "Vet ikke", svarte hun... og var veldig rask til å skifte samtaletema. Jeg spurte henne igjen noen uker senere, og da var svaret "Jaa, men det er så vanskelig".
Jeg var overlykkelig for at vi hadde kommet dit hen - at hun innså problemet, og det tok ikke lang tid før "trappa" ble introdusert.
Er barnet du kjenner på dette stadiet - at han/hun fornekter at tausheten er et problem, at han eller hun tror ikke det går an å gjøre noe med problemet, eller at barnet bare sier "jeg vil ikke"? Det ligger nok angst for å mislykkes bak ordene "jeg vil ikke" i denne sammenhengen.
Så hva gjør man da? For å kunne bruke "trappa" eller "trinn-for-trinn"-modellen, trenger barnet motivasjon. Barnet må ønske å forandre på noe som er vanskelig, må f.eks. kunne se at skolen/barnehagen blir et gøyere eller bedre sted å være hvis man kan prate med voksne og andre barn.
Inntil barnet har kommet dithen, tror jeg man bør vente med "trappa". Da kan alternative non-verbale aktiviteter være viktige, som f.eks. at læreren/assistenten sier navnet på en ting i rommet, og barnet peker hvor i rommet det er. Dette for å skape tillit, og barnet kan "senke skuldrene" m.h.t. sin fobi mot å prate.
Jeg tror at absolutt alle barn med selektiv mutisme ønsker å prate på skolen, og være "som alle de andre barna", de bare vet ikke hvordan det er mulig å klare det.
Når de klarer å uttrykke hjemme at de skulle ønske de kunne prate på skolen - kan trinn-for-trinn-modellen vises frem for barnet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Endelig har jeg kommet frem til den viktigste fasen i veiledningen. Det er her man sakte men sikkert opplever fremskrittene til barn med sel... -
«Being mute away from home is more likely than being mute at home. School is a very common place for this behavior to occur. Being mute wi...
-
Som nevnt tidligere sluttet vår datter å prate plutselig en dag i barnehagen, og tausheten fortsatte da hun startet i 1. klasse. Hun var ans...
Må bare si til deg, at din datter er virkelig heldig som har deg!
SvarSlettTusen takk for det! :-))
SvarSlett