SJETTE FASE

Sjette fase går ut på å utvide "trappemodellen" til å gjelde andre personer enn kun læreren som har øvd sammen med barnet. Føler barnet seg trygg på læreren/assistenten, og kan prate "vanlig" på grupperommet, er det lurt å gradvis trekke inn en annen voksenperson (og senere andre barn) på øverommet.

Vår datter leste da f.eks. høyt fra en bok mens en klassekamerat og læreren hørte på, og så leste klassekameraten høyt. Når andre personer skal trekkes inn i øvingen, er det viktig å huske på at barn med selektiv mutisme må selv bestemme tempoet på når hun eller han "er klar for" dette. Kontaktlæreren til vår datter avtalte alltid på forhånd med henne  - hva "neste steg" på øvingen skulle være.

Det vanskeligste for vår datter var overgangen fra øverommet (der hun og kontaktlæreren var sammen alene) til klasserommet. Og her sliter hun fremdeles. Hun tør ikke lese høyt mens alle de andre elevene hører på, heller ikke svare på spørsmål når alles blikk er rettet mot henne. Men - hun prater med stemmen sin (hun hvisket tidligere) til de nærmeste venninnene, hun svarer kort "ja" og "nei" til andre lærere - og når kontaktlærer setter seg ned ved siden av vår datter, prater de sammen (med normal stemme) inne i klasserommet. Alle som sitter rundt henne kan jo høre stemmen hennes da, og dette våget hun ikke tidligere.


På fritiden har hun siden skolestart gått på spilleøving ved byens kulturskole. Da hun ikke hadde sagt ett ord til musikklæreren på 3 år, avtalte vi å forsøke trappe-modellen med han også. Det var utrolig hvor fort tausheten løsnet når denne ble brukt her. Etter kort tid kunne "trappa" legges bort, og hun trengte ikke mer "drahjelp" enn dette. I dag svarer hun på spørsmål fra han (på enerom), og hun synes ikke det er flaut/ubehagelig. Det har forresten vært utrolig positivt for hennes selvtillit, å lære seg å spille et instrument.

Jeg har lært meg at barn med selektiv mutisme er livredde for å få skryt og oppstuss hvis de "glemmer seg" og prater, dette er visst veldig pinlig for dem.
Her tror jeg også trappemodellen er bra, fordi barnet vet inni seg at læreren forventer et svar, uten å utbryte "ÅÅÅÅÅÅ, du kan jo snakke" eller "Sååå flink du var". Det beste er å late som ingenting, for det er jo tross alt en naturlig ting å prate sammen. Jeg vet at angsten for å få en slik kommentar hindrer vår datter fra å prate i klasserommet.