torsdag 12. januar 2017

Ny artikkel om selektiv mutisme

onsdag 21. september 2016

Ny bok om selektiv mutisme kommer ut 30. november

Forfatteren Heidi Omdal har god kunnskap om selektiv mutisme, og boken "Når barnet unngår å snakke" utgis på norsk den 30. november. Anbefales å lese for lærere, barnehagepersonell, foreldre mm.

lørdag 10. september 2016

«Being mute away from home is more likely than being mute at home. School is a very common place for this behavior to occur. Being mute with adults is more likely than with other children, and being mute with unfamiliar nonfamily members is more likely than with familiar family members» (Garcia, Freeman, Francis, Miller & Leonard, 2004

tirsdag 3. mai 2016

Hva skjuler seg bak selektiv mutisme?

Den seneste tiden har jeg lest mye om selektiv mutisme, spesielt om de som tidligere har vært sterkt plaget av angsten for å prate, og som nå er på vei ut av denne lidelsen.

Jeg har lært at selektiv mutisme ikke bare en enkelt fobi mot å prate i visse sammenhenger, men et knippe med angstrelaterte faktorer - som tilsammen utgjør så store fysiske ubehag for personen, at vedkommende ikke makter å få frem ett ord.

Faktorene som nevnt nedenfor behøver ikke gjelde for alle, men i de tilfellene jeg leste om hadde personer med selektiv mutisme:

- frykt for fremmede
- frykt for autoriteter
- frykt for å uttrykke egne meninger
- frykt for å bli sint
- frykt for konflikter
- frykt for å gjøre noe feil
- frykt for å ikke være god nok
- frykt for å være i fokus

I tillegg har de fleste med angst frykt for å bli redd, fordi dette oppleves så ubehagelig med hjertebank, skjelvende hender, osv.

Angst er som kjent en flukt- eller kamp-mekanisme når man møter en truende situasjon. Det som ofte ikke blir beskrevet i forhold til angst, er at man "fryser til is". Jeg tror imidlertid at frykten får barn med selektiv mutisme til å stivne, nettopp på grunn av de overveldende følelsene han eller hun opplever inni seg når de får direkte spørsmål. 

Håper dette kan være til hjelp for noen som strever med å forstå mekanismen bak selektiv mutisme.

søndag 28. februar 2016

Å gå på ungdomsskolen med selektiv mutisme kan by på flere og større
utfordringer enn på barneskolen. Tøffere miljø, større krav og ikke minst: obligatoriske muntlige fremføringer hver måned - som det skal settes karakter på.

Til tross for mange bekymringer i forkant, har overgangen fra barneskole til ungdomsskolen gått greit. De muntlige fremføringene blir gjort på enerom med lærer, istedenfor foran hele klassen.

Likevel er ungdomstiden en periode der man ønsker å være "som alle andre", og mange med selektiv mutisme føler nok på å være annerledes. Dette at man ikke opplever mestring kan få store konsekvenser, og skolen er ikke alltid like flinke til å tilrettelegge for hver enkelt elev. Med høye krav og et enormt leksepress er det lett for elever som i tillegg har spesielle utfordringer (som f.eks. selektiv mutisme) å bli motløs.

Denne motløsheten kan dessverre lett gli over i både angst og depresjon. Jeg skulle ønske prestasjonspresset på skolen ble endret. Det er for mange prøver, større innleveringsoppgaver og muntlige fremføringer. Gleden ved å lære forsvinner i tåken av alt som MÅ gjøres, og det er rett og slett skadelig for helsen å alltid være stresset. Nattesøvnen forsvinner samtidig som matlysten daler. Plutselig er man inne i en negativ spiral og har en følelse av at man alltid burde ha gjort MER, for å prestere MER, for å få flere BEDRE karakterer.

For de med selektiv mutisme blir dette prestasjonspresset skyhøyt, da jeg mener at barn med selektiv mutism allerede har et perfeksjonistkrav til seg selv. De er redde for å si noe galt eller gjøre noe galt, og blir dermed handlingslammet. Lærerne på ungdomsskolen øker redselen med å stadig få elevene til å prestere bedre, slik at de kan få skrevet ned i sine utallige skjemaer et høyere poengtall for klassen. Prestasjonskravet ligger også dessverre på lærerne, som sikkert overfører sitt stress og press til elevene.

Hva synes dere?