HVA VI HAR OPPNÅDD

Som nevnt tidligere sluttet vår datter å prate plutselig en dag i barnehagen, og tausheten fortsatte da hun startet i 1. klasse. Hun var anspent, utrygg, unngikk blikk og satt stille hele skoledagen. Da hun kom hjem fikk hun ofte raserianfall overfor bagateller, skulle ha ting på sin måte, ville bestemme osv. - helt sikkert en reaksjon på tausheten i alle skoletimene.... Jeg var som mor veldig bekymret, tenkte på henne hele tiden, tenkte på framtiden og mulighetene for å komme ut av stillheten......

I dag er hun 10 år, og går i 5. klasse. Hun prater med alle sine klassekamerater utendørs i friminuttene, hun snakker med sin musikklærer på øving, hun hvisker og prater til bestevenninnene inne på skolen,  hun handler selv og kan prate med de ansatte i butikkene, hun snakker med de aller fleste av foreldrene til sine venninner, hun svarer navnet sitt når fremmede kommer og spør hva hun heter (dette var helt utenkelig tidligere), hun er mye gladere, lettere til sinns og mye mer sprudlende. Jeg er ikke lenger grå av bekymring, og kan vel for første gang si at jeg tror hun med tiden kan klare å komme ut av denne fobien.

Fremdeles må det øves, og klasserommet er den største utfordringen. Her føler hun at det ikke går an å snakke høyt så alle kan høre henne. Tenk om de ler av meg, mamma?, eller sier - "Jasså, så du kaaan prate likevel "- "hvorfor har du ikke gjort det før"? Tanken på kommentarer fra andre i klassen gjør at hun er stille fremdeles. - "Hvordan kan jeg prate nå, når jeg ikke har gjort det før?" (Og de andre kjenner meg som "hun som ikke snakker")