Velkommen til bloggen om selektiv mutisme.

Jeg er en trebarnsmor som har opplevd på nært hold det man kaller selektiv mutisme. Den ene dattera mi har hatt og har fremdeles denne diagnosen, og selv om hun har kommet langt - er det fremdeles vanskelig for henne å svare på spørsmål fra læreren i klasserommet.

Denne bloggen er ment som en hjelp til andre som er plaget av selektiv mutisme, - ikke minst de pårørende som foreldre, familie og venner av barn/ungdom med denne diagnosen.  Å ha et barn som i visse sammenhenger ikke svarer eller prater overhodet, er vondt å oppleve. Man lurer på hva som foregår, og hvordan det i det hele tatt er mulig å ikke svare. Har du selv selektiv mutisme, er du også hjertelig velkommen til å kommentere det jeg skriver på bloggen.

Til foreldre: Ikke vær redd for å ta kontakt, kom med spørsmål til meg osv. - jeg skal prøve å svare så godt jeg kan...(jeg vet at det er ytterst få fagfolk i Norge som har peiling på dette)

Før jeg forsto hva som feilte dattera mi, letet jeg febrilsk på nettet etter svar. Jeg fant omsider en beskrivelse av selektiv mutisme, der symptomene var stort sett identiske med min datters oppførsel i sosiale sammenhenger. ABUP (som ble koblet inn da min datter startet i 1. klasse på grunnskolen) sluttet seg til denne diagnosen. De har forøvig avsluttet saken, til tross for at problemet ikke er løst. Fikk bare beskjed om at de ikke kunne gjøre mer..

I 5 år har jeg på egen hånd prøvd å finne årsaker, løsninger og nye metoder for å få henne til å prate i sosiale sammenhenger, og sammen med hennes kontaktlærer på skolen har vi faktisk klart å få til en hel del.

I begynnelsen prøvde vi alternative metoder som hypnoterapi, tankefeltterapi, musikkterapi samt belønningsstrategi og forsiktig press. Ingen ting hjalp. Senere forsto vi at tålmodighet, oppbygging av selvtillit og tilrettelegging av sosiale aktiviteter var mye mer virkningsfullt.