Dette gjelder spesielt hvis barnet overhodet ikke har pratet med noen voksenpersoner på skolen eller i barnehagen over lang tid. Da vår datter hadde vært stille på skolen i 1. klasse (i 4 - 6 måneder), bestemte vi oss for å spille inn en videosnutt av henne hjemme med samtykke av dattera vår. Dette for at læreren kunne se med egne øyne hvor pratende og aktiv hun var i et miljø der hun følte seg trygg. Kontaktlærer så denne videosnutten etter skoletid, og hun ble veldig overrasket over å se forskjellen på vår datter ("pratende og leende hjemme - taus og alvorlig på skolen").
Dagen etter kom læreren bort til vår datter i klasserommet, og sa at det var hyggelig å se henne på film. Kontaktlærer nevnte ikke noe om prating, og jeg tror det gjorde at vår datter ikke følte det ubehagelig/flaut.
Det viste seg at dette også var en viktig prosess med hensyn til å forberede vår datter på at læreren hørte stemmen hennes. Vår datter visste nå at læreren hadde hørt henne prate på film, og dermed ble angsten hennes noe redusert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar