tirsdag 30. november 2010

HVA HVIS BARNET IKKE VIL BRUKE TRINN-FOR-TRINN-HJELPEN?

Som skrevet tidligere på bloggen - hadde vår datter i slutten av barnehage-perioden/begynnelsen av 1. skoleår bygget opp (inni seg) en rekke bortforklaringer, en innbilt likegyldighet til det å prate i enkelte sosiale sammenhenger - som var hennes forsvar. "Jeg snakker ikke med voksne", "jeg har det fint - selvom", "jeg bryr meg ikke om det" - var svarene jeg ofte fikk da jeg startet å prate med henne om det. Hun syntes det var vondt og stressende å bli påmint om dette, og kunne både bli rasende og fortvilet for tilsynelatende bagateller. Hjemme ville hun bare slappe av og være som vanlig - som den pratende og leende jenta hun egentlig var.

En ettermiddag vi hadde det hyggelig hjemme, spurte jeg henne om hun skulle ønske at hun kunne prate i klasserommet? "Vet ikke", svarte hun... og var veldig rask til å skifte samtaletema. Jeg spurte henne igjen noen uker senere, og da var svaret "Jaa, men det er så vanskelig".
Jeg var overlykkelig for at vi hadde kommet dit hen - at hun innså problemet, og det tok ikke lang tid før "trappa" ble introdusert.


Er barnet du kjenner på dette stadiet - at han/hun fornekter at tausheten er et problem, at han eller hun tror ikke det går an å gjøre noe med problemet, eller at barnet bare sier "jeg vil ikke"? Det ligger nok angst for å mislykkes bak ordene "jeg vil ikke" i denne sammenhengen.

Så hva gjør man da? For å kunne bruke "trappa" eller "trinn-for-trinn"-modellen, trenger barnet motivasjon. Barnet må ønske å forandre på noe som er vanskelig, må f.eks. kunne se at skolen/barnehagen blir et gøyere eller bedre sted å være hvis man kan prate med voksne og andre barn.

Inntil barnet har kommet dithen, tror jeg man bør vente med "trappa". Da kan alternative non-verbale aktiviteter være viktige, som f.eks. at læreren/assistenten sier navnet på en ting i rommet, og barnet peker hvor i rommet det er. Dette for å skape tillit, og barnet kan "senke skuldrene" m.h.t. sin fobi mot å prate.

Jeg tror at absolutt alle barn med selektiv mutisme ønsker å prate på skolen, og være "som alle de andre barna", de bare vet ikke hvordan det er mulig å klare det.
Når de klarer å uttrykke hjemme at de skulle ønske de kunne prate på skolen - kan trinn-for-trinn-modellen vises frem for barnet.

mandag 22. november 2010

VIKTIGE MOMENTER TIL TRINN-FOR-TRINN-MODELLEN

For at "trappa eller "trinn-for-trinn-modellen" skal kunne være en god start-hjelp for barn med selektiv mutisme, er det noen viktige momenter som jeg ønsker å ta med:

                                                                             
* Ha en god (og helst daglig) kontakt med assistenten/læreren som øver på "trappa" med barnet på skolen eller i barnehagen.
 Vi benyttet oss av personlig fremmøte på skolen samt telefonsamtaler til læreren det første skoleåret. Senere hadde vår datter med seg en notisbok i skolesekken hver dag, som læreren skrev i  hver eneste gang hun klarte et nytt trappetrinn. Dette for at vi som foreldre kunne følge med i prosessen, og slippe å "mase" på vår datter når hun kom hjem fra skolen  (om hun hadde klart neste trappetrinn?). Vi brukte også notisboken til andre viktige beskjeder.
  


* For å oppmuntre barnet til å øve på "trappa", kan man vurdere om det er hensiktsmessig å gi  belønning når han/hun klarer neste steg.
Når vår datter gjorde fremskritt med øvingen, ga vi henne en liten oppmerksomhet (eks. en sjokolade, en liten leke, klistremerker e.l. etter at hun hadde klart det). Jeg tror det er viktig å ikke øke prestasjonsangsten til barn med selektiv mutisme, derfor tror jeg at små gaver i etterkant av mestringen er det mest hensiktsmessige.



Ikke vær redd for å revurdere det som står på trappetrinnene. 
 Av og til kan det være helt nødvendig å lage en ny "trapp", for å komme videre med mestringen. Det viktigste er at barnet føler fremgang, og ikke at man følger "trinn-for-trinn-modellen" slavisk.



Hele poenget med "trappa" er å dele angsten for å snakke opp i mindre, overkommelige biter - slik at barnet sakte men sikkert opplever mestring. 

torsdag 18. november 2010

SJETTE FASE

Sjette fase går ut på å utvide "trappemodellen" til å gjelde andre personer enn kun læreren som har øvd sammen med barnet. Føler barnet seg trygg på læreren/assistenten, og kan prate "vanlig" på grupperommet, er det lurt å gradvis trekke inn en annen voksenperson (og senere andre barn) på øverommet.

Vår datter leste da f.eks. høyt fra en bok mens en klassekamerat og læreren hørte på, og så leste klassekameraten høyt. Når andre personer skal trekkes inn i øvingen, er det viktig å huske på at barn med selektiv mutisme må selv bestemme tempoet på når hun eller han "er klar for" dette. Kontaktlæreren til vår datter avtalte alltid på forhånd med henne  - hva "neste steg" på øvingen skulle være.

Det vanskeligste for vår datter var overgangen fra øverommet (der hun og kontaktlæreren var sammen alene) til klasserommet. Og her sliter hun fremdeles. Hun tør ikke lese høyt mens alle de andre elevene hører på, heller ikke svare på spørsmål når alles blikk er rettet mot henne. Men - hun prater med stemmen sin (hun hvisket tidligere) til de nærmeste venninnene, hun svarer kort "ja" og "nei" til andre lærere - og når kontaktlærer setter seg ned ved siden av vår datter, prater de sammen (med normal stemme) inne i klasserommet. Alle som sitter rundt henne kan jo høre stemmen hennes da, og dette våget hun ikke tidligere.


På fritiden har hun siden skolestart gått på spilleøving ved byens kulturskole. Da hun ikke hadde sagt ett ord til musikklæreren på 3 år, avtalte vi å forsøke trappe-modellen med han også. Det var utrolig hvor fort tausheten løsnet når denne ble brukt her. Etter kort tid kunne "trappa" legges bort, og hun trengte ikke mer "drahjelp" enn dette. I dag svarer hun på spørsmål fra han (på enerom), og hun synes ikke det er flaut/ubehagelig. Det har forresten vært utrolig positivt for hennes selvtillit, å lære seg å spille et instrument.

Jeg har lært meg at barn med selektiv mutisme er livredde for å få skryt og oppstuss hvis de "glemmer seg" og prater, dette er visst veldig pinlig for dem.
Her tror jeg også trappemodellen er bra, fordi barnet vet inni seg at læreren forventer et svar, uten å utbryte "ÅÅÅÅÅÅ, du kan jo snakke" eller "Sååå flink du var". Det beste er å late som ingenting, for det er jo tross alt en naturlig ting å prate sammen. Jeg vet at angsten for å få en slik kommentar hindrer vår datter fra å prate i klasserommet.

mandag 15. november 2010

FEMTE FASE

Femte fase er en fortsettelse av "trinn-for-trinn"-modellen eller "trappa" i fjerde fase - der man stadig utvider barnets repertoar. Et eksempel på dette kan være denne modellen (se nedenfor), eller at man rett og slett spør barnet om hva som skal stå på trappetrinnene.

Vår datter brukte lang tid på trinn nr. 5 til hun kunne prate "vanlig" til læreren på trinn nr. 6. Hun leste mange små bøker på grupperommet og svarte på spørsmål som krevde korte svar. Dette førte etterhvert til at hun pratet med læreren på enerom (på lik linje med de andre barna i klassen). Ikke bare svarte hun læreren - hun begynte også å ta initiativ til samtaleemne!

Det er sikkert mange måter å lage et opplegg på for barn med selektiv mutisme, men jeg tror det viktigste er å gi barnet håp, at han/hun kan se (og senere oppleve) at det virkelig er mulig å øve på å prate - slik at angsten sakte men sikkert blir mindre. Trappemodellen virket som en positiv spiral på vår datter, og hun fikk styrket selvtilliten for hvert eneste lille fremskritt.

onsdag 10. november 2010

FJERDE FASE - "TRINN-FOR-TRINN-MODELLEN"

Endelig har jeg kommet frem til den viktigste fasen i veiledningen. Det er her man sakte men sikkert opplever fremskrittene til barn med selektiv mutisme.

Fjerde fase er en trappetrinnsmodell som jeg lagde sammen med vår datter, og som vi brukte med stor suksess på skolen. Kontaktlæreren tok ut vår datter på grupperom jevnlig, og øvde på det som står i modellen. Hver gang vår datter klarte å si noe av det som sto på "trappa", ga læreren positive tilbakemeldinger til henne (uten å kommentere eller lage oppstuss over at hun faktisk sa noe).

For barn med selektiv mutisme kan det å i hele tatt lage en lyd være en utfordring, og derfor måtte vi starte veldig, veldig forsiktig. Trinn 1 består i at læreren tenner et stearinlys, og vår datter ble bedt om å blåse dette ut. Den lille lyden "Pfhhh" da hun blåste ut lyset viste seg å være en glimrende start.

På trinn 2 har jeg skrevet noen konsonanter, og disse bokstavene skal kun lyderes. Dvs barnet skal bare si lyden "P", ikke navnet på bokstaven "Pe". Det er viktig å ikke gå for fort frem, og gjerne starte øvetiden med å repetere de lette trinnene.
Når hele trappen er gjennomført, kan en ny lages i samråd med barnet. Hvert trappetrinn skal by på mer og mer utfordringer for barnet. Likevel må øvelsene på trappetrinnene være oppnåelig for barnet - ellers opplever man ingen fremgang.

Du kan klikke på modellen for å få den større.......

tirsdag 9. november 2010

TREDJE FASE

5. Spill inn en video av barnet hjemme.

Dette gjelder spesielt hvis barnet overhodet ikke har pratet med noen voksenpersoner på skolen eller i barnehagen over lang tid. Da vår datter hadde vært stille på skolen i 1. klasse (i 4 - 6 måneder), bestemte vi oss for å spille inn en videosnutt av henne hjemme med samtykke av dattera vår. Dette for at læreren kunne se med egne øyne hvor pratende og aktiv hun var i et miljø der hun følte seg trygg. Kontaktlærer så denne videosnutten etter skoletid, og hun ble veldig overrasket over å se forskjellen på vår datter ("pratende og leende hjemme - taus og alvorlig på skolen").

Dagen etter kom læreren bort til vår datter i klasserommet, og sa at det var hyggelig å se henne på film. Kontaktlærer nevnte ikke noe om prating, og jeg tror det gjorde at vår datter ikke følte det ubehagelig/flaut.

Det viste seg at dette også var en viktig prosess med hensyn til å forberede vår datter på at læreren hørte stemmen hennes. Vår datter visste nå at læreren hadde hørt henne prate på film, og dermed ble angsten hennes noe redusert.


lørdag 6. november 2010

ANDRE FASE

1. Be skolen eller barnehagen kontakte PP-tjenesten.
PP-tjenesten kan bli en viktig støttespiller for deg, for at barnet skal kunne få ekstrahjelp på skolen/barnehagen. Siden tausheten som oftest er mest fremtredende på skolen/barnehagen, er det viktig at ressurser blir satt inn her.
Vær obs på at det kan ta lang tid fra skolen/barnehagen tar kontakt med PP-tjenesten, til det første møtet finner sted.

2. Kontakt fastlegen, og få en henvisning til Bup/Abup.
Til tross for at kunnskapsnivået om selektiv mutisme er heller labert pr. dags dato ved landets barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger, kan det være godt å ha et team i ryggen. I vårt tilfelle ble møtene avholdt 1 gang annenhver måned, der kontaktlærer fra skolen også deltok.

Da Abup kom inn i bildet, hadde jeg allerede sammen med vår datter utviklet et opplegg for skolens kontaktlærer - med tanke på å sakte, men sikkert redusere angsten for å prate. Abup godkjente og ville gjerne kopiere denne. Jeg lånte dem også en engelsk dokumentarfilm om selektiv mutisme, som de også ønsket en kopi av til fremtidig bruk.

3. Finn rett person til barnet på skolen/barnehagen - med tanke på trening for å redusere angsten for å prate. 
Det er kjempeviktig for å kunne starte et behandlingsopplegg at barnet føler tillit til den personen han/hun skal øve med. Personen bør ha egenskaper der han/hun er mild, tålmodig og gjerne ha humoristisk sans. I tillegg er det viktig at assistenten/læreren synes oppgaven er overkommelig.

I vårt tilfelle var kontaktlærer for klassen førstevalget. Hun hadde alle disse positive egenskapene, og ville gjerne prøve å hjelpe. Problemet var å få til en ordning der andre assistenter/hjelpelærere hadde ansvaret for resten av klassen, mens vår datter var med kontaktlærer ut på enerom. På dette området hjalp det (på et senere tidspunkt) at både Abup og PP-tjenesten var inne i bildet -  slik at de kunne legge frem for skolen hvor viktig dette "en-til-en"-opplegget var.

I de aller fleste tilfeller må barn med selektiv mutisme ut av klasserommet minst 3 ganger i uken (15 minutters- økter) i begynnelsen - for at angstreduseringen skal ha effekt. Ellers blir det som å starte "på nytt" for hver gang, og fremgangen uteblir. 

søndag 31. oktober 2010

FØRSTE FASE

Etter å ha fått kjennskap til begrepet og diagnosen selektiv mutisme, tok det en stund før jeg virkelig forsto hvor omfattende og hemmende denne lidelsen er. Jeg bestilte bøker fra USA, og i tillegg leste alt jeg kom over på nettet. Ble også mer og mer frustrert over at jeg ikke fant noen helt konkrete tips og praktiske råd. At det er en angstlidelse forsto jeg fort, men jeg ville vite hvordan går man fram? Hvor begynner man?


Det er dette jeg vil dele med leserne på bloggen min. En trinnvis tilnærming - og en helt konkret oppskrift på hva vi gjorde - basert på litteratur og kunnskap som jeg har fått over tid. Jeg ønsker å lage en oversiktelig hjelp til andre foreldre og lærere som klør seg i hodet, og ikke aner hvordan  man skal gripe an problemet. "Oppskriften" må jo selvfølgelig tilpasses hvert enkelt barn.

1. Skaff deg informasjon.
Ikke tro at Abup, fastlegen, helsestasjonen, barnehageansatte, lærere eller andre fagpersoner kjenner til selektiv mutisme. De blir vage og sier "jaa......det foresvever meg at jeg har hørt noe liknende en gang for lenge siden", mens øynene deres flakker... Derfor må du som forelder lære deg mest mulig selv, slik at du kan formidle tilstanden videre til fagpersoner.

2. Vær tålmodig.
Å tro at selektiv mutisme skal løses i en håndvending er feil. De aller fleste tilfellene jeg har hørt om, tar dette lang tid, kanskje flere år. Vår datter har slitt med dette i 6 år nå, men det var vel etter  en 3 års tid at ting sakte men sikkert begynte å bli bedre. Til sammenlikning kan man si at en person med høydeskrekk kan ikke bare plutselig en dag bestemme seg for å ta heisen opp til øverste del av Eiffel-tårnet i Paris - til det er angsten for stor. Bare tanken kan gjøre at personen føler så sterkt ubehag at det hele blir utenkelig.
Jeg mener at med selektiv mutisme (som med alle fobier) må man starte veldig forsiktig - og være helt sikker på at personen mestrer oppgaven.


"Vane er vane og kan ikke slenges ut av vinduet av noe menneske, men bør lokkes ned trappen et trinn av gangen" (Mark Twain)


4. Snakk med barnet.
Barn med selektiv mutisme er sikkert like frustrert som foreldre, og vet ofte ikke selv hvorfor de blir stille. De ønsker å prate, men klarer ikke å få ut ordene i enkelte sosiale sammenhenger. Si til barnet: "-Jeg vet at du synes det er vanskelig å snakke av og til i barnehagen/skolen, men jeg vil prøve å hjelpe deg".

Vår datter ville først ikke snakke med meg om det, hun synes det var ubehagelig å tenke på dette med pratinga. Etter en stund viste det seg at hun gjerne ville ha hjelp, og forsto at vi måtte jobbe for at det skulle bli bedre.

5. Ikke tro at selektiv mutisme går over av seg selv.
Mange har en oppfatning av at barnet kun er sjenert eller i en fase der han/hun bare er litt tilbaketrukket. Forskjellen på sjenerthet og selektiv mutisme, er at den sjenerte blir mer trygg og fortrolig i sosiale sammenhenger etter en tid, mens den som lider av selektiv mutisme fortsetter å føle et stort ubehag og flauhet i enkelte sosiale sammenhenger - og forblir tause. Virker barnet ekstremt sjenert i mer enn 2 måneder på skolen eller i barnehagen, og samtidig ikke prater med voksne og/eller andre barn - bør man vurdere om barnet har selektiv mutisme.  

6.  Be om et møte med skolen eller barnehagen.
Snakk med kontaktlæreren på skolen eller avdelingslederen i barnehagen, og si at du tror at barnet ditt kan ha selektiv mutisme. Ta med deg en kopi som beskriver diagnosen, slik at læreren/barnehagelederen kan lese dette i fred og ro etter at du har gått.

7. Ikke mas på barnet.
Mange fortvilte foreldre (inkludert meg selv) spør barnet ofte om de har snakket på skolen med lærer eller andre - i håp om at "alt har ordnet seg". Dette gjør at barn med selektiv mutisme får enda mer prestasjonsangst, og blir minnet på det de er redd for. Å fokusere på å redusere angsten på skolen eller i barnehagen er mye mer effektivt for å hjelpe dem med selektiv mutisme. Tausheten er et symptom på angsten som disse barna føler i visse sosiale sammenhenger. Når angsten er redusert, vil de fleste begynne å prate.  

torsdag 28. oktober 2010

HVA VI HAR OPPNÅDD

Som nevnt tidligere sluttet vår datter å prate plutselig en dag i barnehagen, og tausheten fortsatte da hun startet i 1. klasse. Hun var anspent, utrygg, unngikk blikk og satt stille hele skoledagen. Da hun kom hjem fikk hun ofte raserianfall overfor bagateller, skulle ha ting på sin måte, ville bestemme osv. - helt sikkert en reaksjon på tausheten i alle skoletimene.... Jeg var som mor veldig bekymret, tenkte på henne hele tiden, tenkte på framtiden og mulighetene for å komme ut av stillheten......

I dag er hun 10 år, og går i 5. klasse. Hun prater med alle sine klassekamerater utendørs i friminuttene, hun snakker med sin musikklærer på øving, hun hvisker og prater til bestevenninnene inne på skolen,  hun handler selv og kan prate med de ansatte i butikkene, hun snakker med de aller fleste av foreldrene til sine venninner, hun svarer navnet sitt når fremmede kommer og spør hva hun heter (dette var helt utenkelig tidligere), hun er mye gladere, lettere til sinns og mye mer sprudlende. Jeg er ikke lenger grå av bekymring, og kan vel for første gang si at jeg tror hun med tiden kan klare å komme ut av denne fobien.

Fremdeles må det øves, og klasserommet er den største utfordringen. Her føler hun at det ikke går an å snakke høyt så alle kan høre henne. Tenk om de ler av meg, mamma?, eller sier - "Jasså, så du kaaan prate likevel "- "hvorfor har du ikke gjort det før"? Tanken på kommentarer fra andre i klassen gjør at hun er stille fremdeles. - "Hvordan kan jeg prate nå, når jeg ikke har gjort det før?" (Og de andre kjenner meg som "hun som ikke snakker")

Foreldrenes egne historier

Her ønsker jeg at foreldre/søsken/venner til barn/unge med selektiv mutisme legger inn sine egne betraktninger og kommentarer om temaet. 

Eks. - Hva er den største utfordringen i hverdagen? Hva hjalp ditt barn/din venn/din søster eller bror til å komme videre på "mestringsstigen"? Hva gjorde dere? Hvordan gikk dere frem?

Dette er nyttig informasjon for alle som omgås barn/unge med selektiv mutisme.
Håper riktig mange ønsker å skrive her........ 

 

mandag 18. oktober 2010

Hvordan jeg oppdaget at barnet vårt hadde selektiv mutisme

Datteren vår begynte i barnehage rett etter hun hadde fylt 3 år. Vi tenkte det ville være positivt for henne å ha mange å leke med. Hun hadde selv svært lyst til å gå i barnehage og gledet seg. Innkjøringsperioden gikk forbausende bra- til tross for at hun alltid har vært sjenert av natur.  Hun ble fort kjent med flere barn som hun lekte med, og fikk til og med sin første bestevenninne.

Det var spesielt en av barnehageassistentene som hun fikk god kontakt med. Tiden gikk, og da hun hadde fylt 4 år - ble plutselig denne assistenten alvorlig syk, og kom ikke på jobb mer..... Vi ble innkalt til møte hos avdelingsleder, og ble da fortalt at vår datter ikke hadde snakket med noen av de voksne den siste tiden. Hun så dessuten anspent og alvorlig ut. - Hadde det skjedd noe på hjemmefronten? spurte damen. - Nei, svarte vi foreldre, men vår datter savner assistenten. - Åja, det er blitt skikkelig stressende på jobb nå som denne assistenten ikke kommer mer, svarte hun.

I samme periode fikk vi (familien) en temmelig kraftig omgangssyke - og i etterkant av den - hadde vår datter nærmest utviklet en fobi mot oppkast. Hun følte seg "ekkel" i halsen lenge etterpå, spesielt i barnehagen - og ville ikke spise der. Dette fortsatte en god stund.....

Jeg ble med datteren vår i barnehagen i flere timer hver dag etter møtet med avdelingslederen. Jenta vår var tydelig anspent, svarte ikke de voksne på spørsmål, men pratet med vennene sine og lekte - vel å merke når de voksne ikke kunne høre henne. Jeg ble totalt sjokkert over å se dette med mine egne øyne. - Hva i all verden har skjedd? Dette likner ikke henne. Hun oppfører seg annerledes enn hjemme, hun virket ikke glad, rett og slett. Til meg hvisket hun bare, men pratet litt høyere da hun hadde forsikret seg om at ingen andre voksne kunne overhøre samtalen.

Hjemme måtte jeg spør henne: - Hvorfor snakker du ikke i barnehagen? Hun svarte: - Jeg prater ikke med voksne, jeg. - Å, svarte jeg.... - Men du prater med meg og pappa, og vi er jo voksne. - Ja, men jeg prater ikke med voksne.... i barnehagen. - Men hvorfor ikke det, da?.......- Det er flaut, svarte hun....

Datteren vår ville ikke gå i barnehagen mer, og hun sluttet rett før hun fylte 5 år. Jeg kunne ikke se på at hun var så tydelig ukomfortabel og stum der. Hun trenger pause, tenkte jeg.

Vi har i ettertid hørt mye om den flauheten. Og om barnehagen. Om savnet av assistenten - som var den eneste hun kjente og den eneste hun noen gang hadde pratet med. Om de andre som jobbet der, som bare var stresset og som ikke brydde seg "på ordentlig", ifølge henne selv.......Om gutten som hadde sparket henne over ende da hun bare hadde sagt "hei" til ham utendørs i barnehagen og om stadig å ha "klump" i halsen - (som riktignok forsvant når jeg fikk henne til å slappe av).

Det var i tiden da jeg tok henne ut av barnehagen at jeg startet med å søke på internett etter hva dette kunne være for noe. Plutselig talevegring? Hadde andre foreldre opplevd liknende med sine barn? Hadde det noe navn? Hva gjør man? Hvor lenge varer det? Og ikke minst.... Hvorfor?

tirsdag 12. oktober 2010

Selective Mutism

Mine egne tanker omkring selektiv mutisme

Jeg har i løpet av alle disse årene lært mye om selektiv mutisme. Jeg har lest flere utenlandske bøker om temaet - prøvet, feilet og forhåpentligvis lykkes litt i det å senke angsten for datteren vår slik at hun sakte men sikkert tør å prate med flere og flere. Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme - mener tilstanden kan beskrives som en fobi for å snakke i visse sammenhenger. Man vil, men tør ikke. Dette er jeg enig i, og det hjelper lite å presse, lokke eller love belønning for å oppnå resultater. Da blir personen bare mer lei seg, fordi hun eller han ønsker å gjøre det, men klarer ikke pga den sterke angsten som føles i kroppen.

Når dattera vår fikk spørsmål fra fremmede, ble hun stiv i kroppen, kikket vekk og holdt knytteneven foran munnen. Det virket som om hun ble "som frosset til is". Med en gang personen var utenfor synsvidde, oppførte hun seg normalt, pratet, lo og tullet. Det har vært mange pinlige opplevelser i møte med nye mennesker, der jeg til slutt har måtte svare for henne. (Det kan være uutholdelig med stillhet noen ganger).

Hva er selektiv mutisme?

Barn med selektiv mutisme snakker med noen få utvalgte (f.eks. mor/far/søsken), mens de er tause i andre situasjoner. Barna blir også tause  (eller kan bare hviske) til familiemedlemmene,  når fremmede er i nærheten.

Selektiv mutisme er en tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehage/skole, mens de prater helt normalt hjemme med sin nærmeste familie. Tausheten kan vare ut skolealderen, og kan dessuten innebære faglige og sosiale problemer for barnet.

Tilstanden - som karakteriseres som sjelden (1% av befolkningen) - fører ofte til stor frustrasjon for omgivelsene.

Årsak:

Tidligere trodde man at barn med selektiv mutisme hadde opplevd traumatiske hendelser i livet, eller rett og slett bare var "vrange" og ikke ville snakke. Dette er feil. Tilstanden oppfattes idag som et biologisk temperamentstrekk - der skyhet og hemmethet er sentrale sårbarhetsfaktorer.

Tospråklighet kan også være en sårbarhetsfaktor for utvikling av selektiv mutisme.

Selektiv mutisme oppstår ofte når barnet begynner i barnehage eller på skolen, der den krevende omstillingen kan være en utløsende faktor.


Behandling:

Idag er det ingen allment akseptert behandling av tilstanden, og man vet lite om hva som hjelper. Informasjon om selektiv mutisme samt et godt samarbeid mellom barnehage/skole og hjemmet er helt sentralt i arbeidet med å hjelpe et barn med denne diagnosen. Ikke press barnet til å prate, det bare forverrer tilstanden.

Kilde:
www.psykologitidsskriftet.no

lørdag 9. oktober 2010

Velkommen til bloggen om selektiv mutisme.

Jeg er en trebarnsmor som har opplevd på nært hold det man kaller selektiv mutisme. Den ene dattera mi har hatt og har fremdeles denne diagnosen, og selv om hun har kommet langt - er det fremdeles vanskelig for henne å svare på spørsmål fra læreren i klasserommet.

Denne bloggen er ment som en hjelp til andre som er plaget av selektiv mutisme, - ikke minst de pårørende som foreldre, familie og venner av barn/ungdom med denne diagnosen.  Å ha et barn som i visse sammenhenger ikke svarer eller prater overhodet, er vondt å oppleve. Man lurer på hva som foregår, og hvordan det i det hele tatt er mulig å ikke svare. Har du selv selektiv mutisme, er du også hjertelig velkommen til å kommentere det jeg skriver på bloggen.

Til foreldre: Ikke vær redd for å ta kontakt, kom med spørsmål til meg osv. - jeg skal prøve å svare så godt jeg kan...(jeg vet at det er ytterst få fagfolk i Norge som har peiling på dette)

Før jeg forsto hva som feilte dattera mi, letet jeg febrilsk på nettet etter svar. Jeg fant omsider en beskrivelse av selektiv mutisme, der symptomene var stort sett identiske med min datters oppførsel i sosiale sammenhenger. ABUP (som ble koblet inn da min datter startet i 1. klasse på grunnskolen) sluttet seg til denne diagnosen. De har forøvig avsluttet saken, til tross for at problemet ikke er løst. Fikk bare beskjed om at de ikke kunne gjøre mer..

I 5 år har jeg på egen hånd prøvd å finne årsaker, løsninger og nye metoder for å få henne til å prate i sosiale sammenhenger, og sammen med hennes kontaktlærer på skolen har vi faktisk klart å få til en hel del.

I begynnelsen prøvde vi alternative metoder som hypnoterapi, tankefeltterapi, musikkterapi samt belønningsstrategi og forsiktig press. Ingen ting hjalp. Senere forsto vi at tålmodighet, oppbygging av selvtillit og tilrettelegging av sosiale aktiviteter var mye mer virkningsfullt.


NY spennende forskning om selektiv mutisme

Jeg kom tilfeldigvis over denne artikkelen på nett, og ønsker å prøve ut dette programmet: Les artikkelen her (på engelsk)