FØRSTE FASE

Etter å ha fått kjennskap til begrepet og diagnosen selektiv mutisme, tok det en stund før jeg virkelig forsto hvor omfattende og hemmende denne lidelsen er. Jeg bestilte bøker fra USA, og i tillegg leste alt jeg kom over på nettet. Ble også mer og mer frustrert over at jeg ikke fant noen helt konkrete tips og praktiske råd. At det er en angstlidelse forsto jeg fort, men jeg ville vite hvordan går man fram? Hvor begynner man?


Det er dette jeg vil dele med leserne på bloggen min. En trinnvis tilnærming - og en helt konkret oppskrift på hva vi gjorde - basert på litteratur og kunnskap som jeg har fått over tid. Jeg ønsker å lage en oversiktelig hjelp til andre foreldre og lærere som klør seg i hodet, og ikke aner hvordan  man skal gripe an problemet. "Oppskriften" må jo selvfølgelig tilpasses hvert enkelt barn.

1. Skaff deg informasjon.
Ikke tro at Abup, fastlegen, helsestasjonen, barnehageansatte, lærere eller andre fagpersoner kjenner til selektiv mutisme. De blir vage og sier "jaa......det foresvever meg at jeg har hørt noe liknende en gang for lenge siden", mens øynene deres flakker... Derfor må du som forelder lære deg mest mulig selv, slik at du kan formidle tilstanden videre til fagpersoner.

2. Vær tålmodig.
Å tro at selektiv mutisme skal løses i en håndvending er feil. De aller fleste tilfellene jeg har hørt om, tar dette lang tid, kanskje flere år. Vår datter har slitt med dette i 6 år nå, men det var vel etter  en 3 års tid at ting sakte men sikkert begynte å bli bedre. Til sammenlikning kan man si at en person med høydeskrekk kan ikke bare plutselig en dag bestemme seg for å ta heisen opp til øverste del av Eiffel-tårnet i Paris - til det er angsten for stor. Bare tanken kan gjøre at personen føler så sterkt ubehag at det hele blir utenkelig.
Jeg mener at med selektiv mutisme (som med alle fobier) må man starte veldig forsiktig - og være helt sikker på at personen mestrer oppgaven.


"Vane er vane og kan ikke slenges ut av vinduet av noe menneske, men bør lokkes ned trappen et trinn av gangen" (Mark Twain)


4. Snakk med barnet.
Barn med selektiv mutisme er sikkert like frustrert som foreldre, og vet ofte ikke selv hvorfor de blir stille. De ønsker å prate, men klarer ikke å få ut ordene i enkelte sosiale sammenhenger. Si til barnet: "-Jeg vet at du synes det er vanskelig å snakke av og til i barnehagen/skolen, men jeg vil prøve å hjelpe deg".

Vår datter ville først ikke snakke med meg om det, hun synes det var ubehagelig å tenke på dette med pratinga. Etter en stund viste det seg at hun gjerne ville ha hjelp, og forsto at vi måtte jobbe for at det skulle bli bedre.

5. Ikke tro at selektiv mutisme går over av seg selv.
Mange har en oppfatning av at barnet kun er sjenert eller i en fase der han/hun bare er litt tilbaketrukket. Forskjellen på sjenerthet og selektiv mutisme, er at den sjenerte blir mer trygg og fortrolig i sosiale sammenhenger etter en tid, mens den som lider av selektiv mutisme fortsetter å føle et stort ubehag og flauhet i enkelte sosiale sammenhenger - og forblir tause. Virker barnet ekstremt sjenert i mer enn 2 måneder på skolen eller i barnehagen, og samtidig ikke prater med voksne og/eller andre barn - bør man vurdere om barnet har selektiv mutisme.  

6.  Be om et møte med skolen eller barnehagen.
Snakk med kontaktlæreren på skolen eller avdelingslederen i barnehagen, og si at du tror at barnet ditt kan ha selektiv mutisme. Ta med deg en kopi som beskriver diagnosen, slik at læreren/barnehagelederen kan lese dette i fred og ro etter at du har gått.

7. Ikke mas på barnet.
Mange fortvilte foreldre (inkludert meg selv) spør barnet ofte om de har snakket på skolen med lærer eller andre - i håp om at "alt har ordnet seg". Dette gjør at barn med selektiv mutisme får enda mer prestasjonsangst, og blir minnet på det de er redd for. Å fokusere på å redusere angsten på skolen eller i barnehagen er mye mer effektivt for å hjelpe dem med selektiv mutisme. Tausheten er et symptom på angsten som disse barna føler i visse sosiale sammenhenger. Når angsten er redusert, vil de fleste begynne å prate.  

HVA VI HAR OPPNÅDD

Som nevnt tidligere sluttet vår datter å prate plutselig en dag i barnehagen, og tausheten fortsatte da hun startet i 1. klasse. Hun var anspent, utrygg, unngikk blikk og satt stille hele skoledagen. Da hun kom hjem fikk hun ofte raserianfall overfor bagateller, skulle ha ting på sin måte, ville bestemme osv. - helt sikkert en reaksjon på tausheten i alle skoletimene.... Jeg var som mor veldig bekymret, tenkte på henne hele tiden, tenkte på framtiden og mulighetene for å komme ut av stillheten......

I dag er hun 10 år, og går i 5. klasse. Hun prater med alle sine klassekamerater utendørs i friminuttene, hun snakker med sin musikklærer på øving, hun hvisker og prater til bestevenninnene inne på skolen,  hun handler selv og kan prate med de ansatte i butikkene, hun snakker med de aller fleste av foreldrene til sine venninner, hun svarer navnet sitt når fremmede kommer og spør hva hun heter (dette var helt utenkelig tidligere), hun er mye gladere, lettere til sinns og mye mer sprudlende. Jeg er ikke lenger grå av bekymring, og kan vel for første gang si at jeg tror hun med tiden kan klare å komme ut av denne fobien.

Fremdeles må det øves, og klasserommet er den største utfordringen. Her føler hun at det ikke går an å snakke høyt så alle kan høre henne. Tenk om de ler av meg, mamma?, eller sier - "Jasså, så du kaaan prate likevel "- "hvorfor har du ikke gjort det før"? Tanken på kommentarer fra andre i klassen gjør at hun er stille fremdeles. - "Hvordan kan jeg prate nå, når jeg ikke har gjort det før?" (Og de andre kjenner meg som "hun som ikke snakker")

Foreldrenes egne historier

Her ønsker jeg at foreldre/søsken/venner til barn/unge med selektiv mutisme legger inn sine egne betraktninger og kommentarer om temaet. 

Eks. - Hva er den største utfordringen i hverdagen? Hva hjalp ditt barn/din venn/din søster eller bror til å komme videre på "mestringsstigen"? Hva gjorde dere? Hvordan gikk dere frem?

Dette er nyttig informasjon for alle som omgås barn/unge med selektiv mutisme.
Håper riktig mange ønsker å skrive her........ 

 

Hvordan jeg oppdaget at barnet vårt hadde selektiv mutisme

Datteren vår begynte i barnehage rett etter hun hadde fylt 3 år. Vi tenkte det ville være positivt for henne å ha mange å leke med. Hun hadde selv svært lyst til å gå i barnehage og gledet seg. Innkjøringsperioden gikk forbausende bra- til tross for at hun alltid har vært sjenert av natur.  Hun ble fort kjent med flere barn som hun lekte med, og fikk til og med sin første bestevenninne.

Det var spesielt en av barnehageassistentene som hun fikk god kontakt med. Tiden gikk, og da hun hadde fylt 4 år - ble plutselig denne assistenten alvorlig syk, og kom ikke på jobb mer..... Vi ble innkalt til møte hos avdelingsleder, og ble da fortalt at vår datter ikke hadde snakket med noen av de voksne den siste tiden. Hun så dessuten anspent og alvorlig ut. - Hadde det skjedd noe på hjemmefronten? spurte damen. - Nei, svarte vi foreldre, men vår datter savner assistenten. - Åja, det er blitt skikkelig stressende på jobb nå som denne assistenten ikke kommer mer, svarte hun.

I samme periode fikk vi (familien) en temmelig kraftig omgangssyke - og i etterkant av den - hadde vår datter nærmest utviklet en fobi mot oppkast. Hun følte seg "ekkel" i halsen lenge etterpå, spesielt i barnehagen - og ville ikke spise der. Dette fortsatte en god stund.....

Jeg ble med datteren vår i barnehagen i flere timer hver dag etter møtet med avdelingslederen. Jenta vår var tydelig anspent, svarte ikke de voksne på spørsmål, men pratet med vennene sine og lekte - vel å merke når de voksne ikke kunne høre henne. Jeg ble totalt sjokkert over å se dette med mine egne øyne. - Hva i all verden har skjedd? Dette likner ikke henne. Hun oppfører seg annerledes enn hjemme, hun virket ikke glad, rett og slett. Til meg hvisket hun bare, men pratet litt høyere da hun hadde forsikret seg om at ingen andre voksne kunne overhøre samtalen.

Hjemme måtte jeg spør henne: - Hvorfor snakker du ikke i barnehagen? Hun svarte: - Jeg prater ikke med voksne, jeg. - Å, svarte jeg.... - Men du prater med meg og pappa, og vi er jo voksne. - Ja, men jeg prater ikke med voksne.... i barnehagen. - Men hvorfor ikke det, da?.......- Det er flaut, svarte hun....

Datteren vår ville ikke gå i barnehagen mer, og hun sluttet rett før hun fylte 5 år. Jeg kunne ikke se på at hun var så tydelig ukomfortabel og stum der. Hun trenger pause, tenkte jeg.

Vi har i ettertid hørt mye om den flauheten. Og om barnehagen. Om savnet av assistenten - som var den eneste hun kjente og den eneste hun noen gang hadde pratet med. Om de andre som jobbet der, som bare var stresset og som ikke brydde seg "på ordentlig", ifølge henne selv.......Om gutten som hadde sparket henne over ende da hun bare hadde sagt "hei" til ham utendørs i barnehagen og om stadig å ha "klump" i halsen - (som riktignok forsvant når jeg fikk henne til å slappe av).

Det var i tiden da jeg tok henne ut av barnehagen at jeg startet med å søke på internett etter hva dette kunne være for noe. Plutselig talevegring? Hadde andre foreldre opplevd liknende med sine barn? Hadde det noe navn? Hva gjør man? Hvor lenge varer det? Og ikke minst.... Hvorfor?

Selective Mutism

Mine egne tanker omkring selektiv mutisme

Jeg har i løpet av alle disse årene lært mye om selektiv mutisme. Jeg har lest flere utenlandske bøker om temaet - prøvet, feilet og forhåpentligvis lykkes litt i det å senke angsten for datteren vår slik at hun sakte men sikkert tør å prate med flere og flere. Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme - mener tilstanden kan beskrives som en fobi for å snakke i visse sammenhenger. Man vil, men tør ikke. Dette er jeg enig i, og det hjelper lite å presse, lokke eller love belønning for å oppnå resultater. Da blir personen bare mer lei seg, fordi hun eller han ønsker å gjøre det, men klarer ikke pga den sterke angsten som føles i kroppen.

Når dattera vår fikk spørsmål fra fremmede, ble hun stiv i kroppen, kikket vekk og holdt knytteneven foran munnen. Det virket som om hun ble "som frosset til is". Med en gang personen var utenfor synsvidde, oppførte hun seg normalt, pratet, lo og tullet. Det har vært mange pinlige opplevelser i møte med nye mennesker, der jeg til slutt har måtte svare for henne. (Det kan være uutholdelig med stillhet noen ganger).

Hva er selektiv mutisme?

Barn med selektiv mutisme snakker med noen få utvalgte (f.eks. mor/far/søsken), mens de er tause i andre situasjoner. Barna blir også tause  (eller kan bare hviske) til familiemedlemmene,  når fremmede er i nærheten.

Selektiv mutisme er en tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehage/skole, mens de prater helt normalt hjemme med sin nærmeste familie. Tausheten kan vare ut skolealderen, og kan dessuten innebære faglige og sosiale problemer for barnet.

Tilstanden - som karakteriseres som sjelden (1% av befolkningen) - fører ofte til stor frustrasjon for omgivelsene.

Årsak:

Tidligere trodde man at barn med selektiv mutisme hadde opplevd traumatiske hendelser i livet, eller rett og slett bare var "vrange" og ikke ville snakke. Dette er feil. Tilstanden oppfattes idag som et biologisk temperamentstrekk - der skyhet og hemmethet er sentrale sårbarhetsfaktorer.

Tospråklighet kan også være en sårbarhetsfaktor for utvikling av selektiv mutisme.

Selektiv mutisme oppstår ofte når barnet begynner i barnehage eller på skolen, der den krevende omstillingen kan være en utløsende faktor.


Behandling:

Idag er det ingen allment akseptert behandling av tilstanden, og man vet lite om hva som hjelper. Informasjon om selektiv mutisme samt et godt samarbeid mellom barnehage/skole og hjemmet er helt sentralt i arbeidet med å hjelpe et barn med denne diagnosen. Ikke press barnet til å prate, det bare forverrer tilstanden.

Kilde:
www.psykologitidsskriftet.no

Velkommen til bloggen om selektiv mutisme.

Jeg er en trebarnsmor som har opplevd på nært hold det man kaller selektiv mutisme. Den ene dattera mi har hatt og har fremdeles denne diagnosen, og selv om hun har kommet langt - er det fremdeles vanskelig for henne å svare på spørsmål fra læreren i klasserommet.

Denne bloggen er ment som en hjelp til andre som er plaget av selektiv mutisme, - ikke minst de pårørende som foreldre, familie og venner av barn/ungdom med denne diagnosen.  Å ha et barn som i visse sammenhenger ikke svarer eller prater overhodet, er vondt å oppleve. Man lurer på hva som foregår, og hvordan det i det hele tatt er mulig å ikke svare. Har du selv selektiv mutisme, er du også hjertelig velkommen til å kommentere det jeg skriver på bloggen.

Til foreldre: Ikke vær redd for å ta kontakt, kom med spørsmål til meg osv. - jeg skal prøve å svare så godt jeg kan...(jeg vet at det er ytterst få fagfolk i Norge som har peiling på dette)

Før jeg forsto hva som feilte dattera mi, letet jeg febrilsk på nettet etter svar. Jeg fant omsider en beskrivelse av selektiv mutisme, der symptomene var stort sett identiske med min datters oppførsel i sosiale sammenhenger. ABUP (som ble koblet inn da min datter startet i 1. klasse på grunnskolen) sluttet seg til denne diagnosen. De har forøvig avsluttet saken, til tross for at problemet ikke er løst. Fikk bare beskjed om at de ikke kunne gjøre mer..

I 5 år har jeg på egen hånd prøvd å finne årsaker, løsninger og nye metoder for å få henne til å prate i sosiale sammenhenger, og sammen med hennes kontaktlærer på skolen har vi faktisk klart å få til en hel del.

I begynnelsen prøvde vi alternative metoder som hypnoterapi, tankefeltterapi, musikkterapi samt belønningsstrategi og forsiktig press. Ingen ting hjalp. Senere forsto vi at tålmodighet, oppbygging av selvtillit og tilrettelegging av sosiale aktiviteter var mye mer virkningsfullt.