Vi opplever stadig fremgang med vår datter. Ved hjelp av trappemodellen har hun kommet utrolig langt - det eneste som gjenstår er å tørre å rekke opp hånda og svare på spørsmål når hele klassen hører på. Ellers svarer vår datter de aller fleste lærere på skolen når han eller hun kommer ned til pulten hennes.
Et problem er imidlertid dukket opp. Når vår datter snakker høyere til sidemannen så andre barn kan høre det - har hun flere ganger opplevd det som hun er aller mest redd for...."Å - kan du snakke?", "Lærer, hun snakker" osv. osv. Dette oppleves selvfølgelig pinlig for vår datter, og hun blir lei seg.
Hun har dessuten i den senere tid blitt mer og mer åpen om sitt problem, og vil gjerne snakke med meg om det. Det siste vi har pratet mye om er å flytte. Hun ønsker å begynne på nytt i en annen klasse, og dermed snakke til alle, rekke opp hånden, svare på spørsmål fra lærere, og være som "alle de andre barna". Min første tanke var at dette kanskje var en ønskedrøm fra hennes side, men er det egentlig det? Skal vi prøve om det kan ta siste rest av selektiv mutisme bort? Hun sier når ingen kjenner til hennes bakgrunn, så er det mye lettere å begynne å prate. Hun blir ikke fanget i tausheten, og det blir flauere å ikke svare enn å svare.
For noen måneder siden var jeg på kurs hos Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme. Hun nevnte riktignok at for enkelte barn var den beste løsningen å skifte miljø, for å kunne begynne å prate. Vanen med å ikke snakke er ofte for stor i det gamle miljøet, selvom angsten er redusert. Derfor har barn med selektiv mutisme vanskelig for å bryte ut av stillheten.
På den andre siden, hva om vår datter ikke klarer dette, og opplever en nederlagsfølelse? Vi foreldre er veldig i tvil, men innerst inne har vi vel bestemt oss for å prøve. Så vi går spennende tider imøte:)
Et problem er imidlertid dukket opp. Når vår datter snakker høyere til sidemannen så andre barn kan høre det - har hun flere ganger opplevd det som hun er aller mest redd for...."Å - kan du snakke?", "Lærer, hun snakker" osv. osv. Dette oppleves selvfølgelig pinlig for vår datter, og hun blir lei seg.
Hun har dessuten i den senere tid blitt mer og mer åpen om sitt problem, og vil gjerne snakke med meg om det. Det siste vi har pratet mye om er å flytte. Hun ønsker å begynne på nytt i en annen klasse, og dermed snakke til alle, rekke opp hånden, svare på spørsmål fra lærere, og være som "alle de andre barna". Min første tanke var at dette kanskje var en ønskedrøm fra hennes side, men er det egentlig det? Skal vi prøve om det kan ta siste rest av selektiv mutisme bort? Hun sier når ingen kjenner til hennes bakgrunn, så er det mye lettere å begynne å prate. Hun blir ikke fanget i tausheten, og det blir flauere å ikke svare enn å svare.
For noen måneder siden var jeg på kurs hos Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme. Hun nevnte riktignok at for enkelte barn var den beste løsningen å skifte miljø, for å kunne begynne å prate. Vanen med å ikke snakke er ofte for stor i det gamle miljøet, selvom angsten er redusert. Derfor har barn med selektiv mutisme vanskelig for å bryte ut av stillheten.
På den andre siden, hva om vår datter ikke klarer dette, og opplever en nederlagsfølelse? Vi foreldre er veldig i tvil, men innerst inne har vi vel bestemt oss for å prøve. Så vi går spennende tider imøte:)
Har selektiv mutisme selv og hatt det gjennom hele skolegangen, eller begynner vel å gå litt over. Er rundt 20 år nå, jeg så.. Kjenner meg mye igjen i hva du skriver om din datter har det, jeg ønsket også å flytte vekk for å begynne i ny klasse fordi da følte jeg at det kom til å bli litt lettere å snakke. Dessvere så skjedde det aldri. Mye av det samme som din datter mener, kjenner jeg meg igjen i. Jeg har også ment at det er lettere å prate når ingen vet om hvordan bakgrunnen er, ønsket lenge (bare for meg sjæl) å flytte til en annen plass og begynne i ny klasse, men skjedde aldri. Men har gått et år på folkehøgskole å, og det gikk bedre enn forventet, jeg pratet faktisk lettere og mere med folk derfra jo mer jeg ble kjent og trygg enn med folk jeg tidligere har gått på skole med.
SvarSlettFin blogg forresten, glad det er noen som blogger om selektiv mutisme for det er en diagnose det er litt lite informasjon om, var i allefall lite informasjon når jeg gikk på skole. Tror det ble litt mer info om dette etter den dokumentaren om selektiv m. som kom på tv2 i 2006.
Takk for at du tok deg tid til å kommentere:)
SvarSlettJeg tror mer og mer på at vi må prøve å få til et miljøskifte....
Tusen takk for at du deler. jeg er pårørende til et barn med selektiv mutisme, og forstår godt hva du mener. noen ganger kan et miljøskifte være av det beste. Å få starte med nye kort, og ikke fortsette der man har gått seg fast. jeg ønsker dere lykke til:)
SvarSlettTusen takk for ditt innlegg:) Skulle ønske man kunne vite på forhånd hvordan et miljøskifte hadde blitt mht selektiv mutisme. Er redd for tilbakegang også - dersom hun ikke lykkes..Men - noen ganger må man bare ta sjansen på at det blir bra. Vanskelig valg - uansett.
SvarSlettDette var bra for meg å lese, virkelig erfaringer fra noen som har et barn med selektiv mutisme. Jeg har en bror på 7 år som har dette, og ofte vet jeg ikke riktig hvordan jeg skal forholde meg til dette (hva jeg skal si osv). Har så lyst å hjelpe han, men er vanskelig pga. våre (skilte) foreldres konflikter. Og pga. jeg har flyttet hjemmefra og stiftet egen familie.
SvarSlettForeldrene våre skilte seg da broren min var 4 år gammel. Han hadde allerede selektiv mutisme når han var veldig liten og mamma hadde allerede kontakt med PPT-tjenesten, men "diagnosen" ble først stilt når han var 6 år gammel. Far fikk hovedomsorgen for han og mor hadde kun samvær med han en gang i måneden (ergo hun hadde ingenting å si, hun kunne heller ikke kontakte skole ang. min bror). Min far benektet diagnosen til tross for klare tegn. Klassevennene hans sier også at han aldri snakker, og jeg synes det er så trist å høre at de sier det mens min bror hører. Han er veldig mye alene i motsetning til hans to år eldre bror som snakker som en foss med alle han kommer over.
Min bror snakker med meg, mitt barn og min mor selv om han ikke ser oss mer enn kanskje 3-4 dager i måneden, han er en morsom gutt som til tider blir nesten for spinnvill og høylytt i huset (faktisk!). Men om vi da får besøk stenger han ordene helt. Han vil ikke si et ord. Slik er det på skolen også, og jeg tror ikke lærerne har kompetanse til å hjelpe han videre uten veiledning fra profesjonell. Tror ikke han har noe ekstra oppfølging heller, men det er jeg litt usikker på.
Takk for at du skriver om dette:-) Er godt å høre at min bror ikke er helt alene om dette, og kanskje jeg kan klare å hjelpe han ihvertfall bittelitt!
Hei, og tusen takk for ville kommentere på bloggen! Jeg kjenner igjen det du skriver om din bror, og det er synd at skolen ikke har tatt tak i dette. Jeg tror alle med selektiv mutisme er lei seg fordi de ikke klarer å prate i enkelte sosiale sammenhenger, og ønsker å forandre på dette. Jo tidligere man starter med et øvingsopplegg på skolen, jo raskere vil de positive resultatene komme. Problemet er jo som du sier, at lærere ofte ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe. Kanskje du kan kontakte skolen, og forklare at broren din har krav på å få hjelp? Det verste er jo i alle fall å ikke gjøre noen ting, for jo lenger tid som går, jo mer blir din bror vant til å reagere med taushet - akkurat som vår datter gjorde. Lykke til!
SvarSlettHej!
SvarSlettJag har haft selektiv mutism sedan jag var mycket liten. Idag är jag 51 år och fann för två år sedan en fantastisk terapiform som hjälpte mig att bli fri från SM.
Terapin heter Emotional Freedom Techniques, EFT.
Christina
Fint å finne denne bloggen:) Er trebarnsmor. Ene dattera mi har fått konstantert selektiv mutisme. Den andre dattera mi er til utredning. Men jeg er ganske sikker på at hun får samme diagnosen. Mitt tredje barn er en gutt. Han har fått all usjenansen som skulle vært litt bedre fordelt:) Men sånt kan man jo ikke styre, så jeg håper han slipper samme problemene som jentene mine.
SvarSlettHei!
SvarSlettTakk for at du ville kommentere på bloggen min - håper døtrene dine får god hjelp til å løsne på denne fobien! :)
Hei! Det er bra at din datter skal lære å snakke i klasserommet foran folk, men du bør også være bevisst på at noen folk ikke gjør det en gang,ikke til en eneste lærer eller venn. Slik var det for meg i alle år på ungdomsskolen og det siste året på barneskolen. Jeg gikk på en kristen, privat skole hvor både barneskole og undomsskole var i ett. Først snakket jeg litt til noen få utvalgte, men etter et par år på den samme skolen så var det ingen som forventet at jeg skulle snakke, så jeg sluttet helt med dette. Ikke en gang yndlingslæreren min, som jeg hadde snakket med før, eller venninene mine. Hver gang jeg skulle si noe, lot jeg være fordi at folk så på meg og jeg tenkte at hvis de hørte meg si noe så ville de peke på meg og le og si "næmmen hun snakker jo". Uansett, poenget er at jeg ba moren min hver dag om å flytte, men hun ville hverken det eller at jeg skulle bytte skole. Så jeg sa rett og slett ingenting i så mange år. Men når jeg begynte på videregående så endret dette seg med en gang. Allerede den første dagen av skolen visket ut noe jeg hadde slitt med i så mange år; jeg satt meg ved siden av en jente som så snill ut, og vi snakket både i timene når det skulle være stille, uten å bry oss med at alle glodde på oss og sa vi måtte ti stille, og i friminuttene lo vi. Jeg snakket med alle sammen, om ikke høyt og mye så snakket jeg i hvert fall. Hver eneste dag. Og det er merkelig å temnke på, at det så mange lærere og foreldre, leger og så videre ikke klarte å gjøre på fem år, det klarte jeg selv i løpet av de to minuttene jeg trådte inn på en ny skole.
SvarSlettJeg sier ikke at alle er like, og hvem vet, kanskje vil ikke dette hjelpe for din datter. Men som jeg har forstått så ønsker hun selv å flytte/bytte skole, så jeg vil bare be deg om å tenke over dette grunndig, for selv om hun er ung så vet hun nok tusen ganger bedre hva hun trenger for seg selv, enn hva andre tror at de vet. Jeg ber om at du skal høre på din datter, og at dere sammen kan finne en løsning. Moren min nektet å høre på meg, og jeg levde ulykkelig i min stillhet, mistet alle vennene mine til stillheten og var trist hver dag fordi jeg ikke ville inn på en skole hvor folk så på meg som den som ikke snakket. Jeg tenker fremdeles at hvis jeg hadde byttet skole, så ville det ha gått bedre. Men jeg fikk i hvert fall byttet til slutt, og da gikk alt så mye bedre. Jeg bare tenker at datteren din kan få den gleden litt tidligere enn jeg fikk.
Og sorri for dårlig formulert innlegg, men du vet hvordan det er med ungdommen i dag :) PS: folkehøyskole gikk jeg på å, hjalp kjempemye å flytte langt hjemmefra og treffe nye folk! Når den tid kommer for din datter..
Hei! Takk for bidraget ditt til bloggen :) Viktig momenter du tar med, og ja, et miljøskifte er nok på vei hos oss også :) Noen omstendigheter har gjort av vi kommer til vente ett års tid (etter vår datter eget ønske)- da bestevenninnen hennes flyttet til en annen skole, mistrivdes, og flyttet tilbake...
SvarSlett