Hvordan jeg oppdaget at barnet vårt hadde selektiv mutisme

Datteren vår begynte i barnehage rett etter hun hadde fylt 3 år. Vi tenkte det ville være positivt for henne å ha mange å leke med. Hun hadde selv svært lyst til å gå i barnehage og gledet seg. Innkjøringsperioden gikk forbausende bra- til tross for at hun alltid har vært sjenert av natur.  Hun ble fort kjent med flere barn som hun lekte med, og fikk til og med sin første bestevenninne.

Det var spesielt en av barnehageassistentene som hun fikk god kontakt med. Tiden gikk, og da hun hadde fylt 4 år - ble plutselig denne assistenten alvorlig syk, og kom ikke på jobb mer..... Vi ble innkalt til møte hos avdelingsleder, og ble da fortalt at vår datter ikke hadde snakket med noen av de voksne den siste tiden. Hun så dessuten anspent og alvorlig ut. - Hadde det skjedd noe på hjemmefronten? spurte damen. - Nei, svarte vi foreldre, men vår datter savner assistenten. - Åja, det er blitt skikkelig stressende på jobb nå som denne assistenten ikke kommer mer, svarte hun.

I samme periode fikk vi (familien) en temmelig kraftig omgangssyke - og i etterkant av den - hadde vår datter nærmest utviklet en fobi mot oppkast. Hun følte seg "ekkel" i halsen lenge etterpå, spesielt i barnehagen - og ville ikke spise der. Dette fortsatte en god stund.....

Jeg ble med datteren vår i barnehagen i flere timer hver dag etter møtet med avdelingslederen. Jenta vår var tydelig anspent, svarte ikke de voksne på spørsmål, men pratet med vennene sine og lekte - vel å merke når de voksne ikke kunne høre henne. Jeg ble totalt sjokkert over å se dette med mine egne øyne. - Hva i all verden har skjedd? Dette likner ikke henne. Hun oppfører seg annerledes enn hjemme, hun virket ikke glad, rett og slett. Til meg hvisket hun bare, men pratet litt høyere da hun hadde forsikret seg om at ingen andre voksne kunne overhøre samtalen.

Hjemme måtte jeg spør henne: - Hvorfor snakker du ikke i barnehagen? Hun svarte: - Jeg prater ikke med voksne, jeg. - Å, svarte jeg.... - Men du prater med meg og pappa, og vi er jo voksne. - Ja, men jeg prater ikke med voksne.... i barnehagen. - Men hvorfor ikke det, da?.......- Det er flaut, svarte hun....

Datteren vår ville ikke gå i barnehagen mer, og hun sluttet rett før hun fylte 5 år. Jeg kunne ikke se på at hun var så tydelig ukomfortabel og stum der. Hun trenger pause, tenkte jeg.

Vi har i ettertid hørt mye om den flauheten. Og om barnehagen. Om savnet av assistenten - som var den eneste hun kjente og den eneste hun noen gang hadde pratet med. Om de andre som jobbet der, som bare var stresset og som ikke brydde seg "på ordentlig", ifølge henne selv.......Om gutten som hadde sparket henne over ende da hun bare hadde sagt "hei" til ham utendørs i barnehagen og om stadig å ha "klump" i halsen - (som riktignok forsvant når jeg fikk henne til å slappe av).

Det var i tiden da jeg tok henne ut av barnehagen at jeg startet med å søke på internett etter hva dette kunne være for noe. Plutselig talevegring? Hadde andre foreldre opplevd liknende med sine barn? Hadde det noe navn? Hva gjør man? Hvor lenge varer det? Og ikke minst.... Hvorfor?