Jeg har i løpet av alle disse årene lært mye om selektiv mutisme. Jeg har lest flere utenlandske bøker om temaet - prøvet, feilet og forhåpentligvis lykkes litt i det å senke angsten for datteren vår slik at hun sakte men sikkert tør å prate med flere og flere. Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme - mener tilstanden kan beskrives som en fobi for å snakke i visse sammenhenger. Man vil, men tør ikke. Dette er jeg enig i, og det hjelper lite å presse, lokke eller love belønning for å oppnå resultater. Da blir personen bare mer lei seg, fordi hun eller han ønsker å gjøre det, men klarer ikke pga den sterke angsten som føles i kroppen.
Når dattera vår fikk spørsmål fra fremmede, ble hun stiv i kroppen, kikket vekk og holdt knytteneven foran munnen. Det virket som om hun ble "som frosset til is". Med en gang personen var utenfor synsvidde, oppførte hun seg normalt, pratet, lo og tullet. Det har vært mange pinlige opplevelser i møte med nye mennesker, der jeg til slutt har måtte svare for henne. (Det kan være uutholdelig med stillhet noen ganger).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar