FØRSTE FASE

Etter å ha fått kjennskap til begrepet og diagnosen selektiv mutisme, tok det en stund før jeg virkelig forsto hvor omfattende og hemmende denne lidelsen er. Jeg bestilte bøker fra USA, og i tillegg leste alt jeg kom over på nettet. Ble også mer og mer frustrert over at jeg ikke fant noen helt konkrete tips og praktiske råd. At det er en angstlidelse forsto jeg fort, men jeg ville vite hvordan går man fram? Hvor begynner man?


Det er dette jeg vil dele med leserne på bloggen min. En trinnvis tilnærming - og en helt konkret oppskrift på hva vi gjorde - basert på litteratur og kunnskap som jeg har fått over tid. Jeg ønsker å lage en oversiktelig hjelp til andre foreldre og lærere som klør seg i hodet, og ikke aner hvordan  man skal gripe an problemet. "Oppskriften" må jo selvfølgelig tilpasses hvert enkelt barn.

1. Skaff deg informasjon.
Ikke tro at Abup, fastlegen, helsestasjonen, barnehageansatte, lærere eller andre fagpersoner kjenner til selektiv mutisme. De blir vage og sier "jaa......det foresvever meg at jeg har hørt noe liknende en gang for lenge siden", mens øynene deres flakker... Derfor må du som forelder lære deg mest mulig selv, slik at du kan formidle tilstanden videre til fagpersoner.

2. Vær tålmodig.
Å tro at selektiv mutisme skal løses i en håndvending er feil. De aller fleste tilfellene jeg har hørt om, tar dette lang tid, kanskje flere år. Vår datter har slitt med dette i 6 år nå, men det var vel etter  en 3 års tid at ting sakte men sikkert begynte å bli bedre. Til sammenlikning kan man si at en person med høydeskrekk kan ikke bare plutselig en dag bestemme seg for å ta heisen opp til øverste del av Eiffel-tårnet i Paris - til det er angsten for stor. Bare tanken kan gjøre at personen føler så sterkt ubehag at det hele blir utenkelig.
Jeg mener at med selektiv mutisme (som med alle fobier) må man starte veldig forsiktig - og være helt sikker på at personen mestrer oppgaven.


"Vane er vane og kan ikke slenges ut av vinduet av noe menneske, men bør lokkes ned trappen et trinn av gangen" (Mark Twain)


4. Snakk med barnet.
Barn med selektiv mutisme er sikkert like frustrert som foreldre, og vet ofte ikke selv hvorfor de blir stille. De ønsker å prate, men klarer ikke å få ut ordene i enkelte sosiale sammenhenger. Si til barnet: "-Jeg vet at du synes det er vanskelig å snakke av og til i barnehagen/skolen, men jeg vil prøve å hjelpe deg".

Vår datter ville først ikke snakke med meg om det, hun synes det var ubehagelig å tenke på dette med pratinga. Etter en stund viste det seg at hun gjerne ville ha hjelp, og forsto at vi måtte jobbe for at det skulle bli bedre.

5. Ikke tro at selektiv mutisme går over av seg selv.
Mange har en oppfatning av at barnet kun er sjenert eller i en fase der han/hun bare er litt tilbaketrukket. Forskjellen på sjenerthet og selektiv mutisme, er at den sjenerte blir mer trygg og fortrolig i sosiale sammenhenger etter en tid, mens den som lider av selektiv mutisme fortsetter å føle et stort ubehag og flauhet i enkelte sosiale sammenhenger - og forblir tause. Virker barnet ekstremt sjenert i mer enn 2 måneder på skolen eller i barnehagen, og samtidig ikke prater med voksne og/eller andre barn - bør man vurdere om barnet har selektiv mutisme.  

6.  Be om et møte med skolen eller barnehagen.
Snakk med kontaktlæreren på skolen eller avdelingslederen i barnehagen, og si at du tror at barnet ditt kan ha selektiv mutisme. Ta med deg en kopi som beskriver diagnosen, slik at læreren/barnehagelederen kan lese dette i fred og ro etter at du har gått.

7. Ikke mas på barnet.
Mange fortvilte foreldre (inkludert meg selv) spør barnet ofte om de har snakket på skolen med lærer eller andre - i håp om at "alt har ordnet seg". Dette gjør at barn med selektiv mutisme får enda mer prestasjonsangst, og blir minnet på det de er redd for. Å fokusere på å redusere angsten på skolen eller i barnehagen er mye mer effektivt for å hjelpe dem med selektiv mutisme. Tausheten er et symptom på angsten som disse barna føler i visse sosiale sammenhenger. Når angsten er redusert, vil de fleste begynne å prate.