Til besøkende på min blogg!

Ønsker å takke alle som har vært inne på bloggen min om selektiv mutisme! Håper denne bloggen kan gi inspirasjon og hjelp for foreldre som ønsker å gjøre noe aktivt for å hjelpe sitt barn.... Det hadde vært hyggelig å få tilbakemelding om noen har forsøkt trappemodellen som jeg skriver om her, og om det har hjulpet ditt barn.

Vår datter begynte nå i 6. klasse denne høsten, og øvingslærer (som tidligere har tatt henne ut av klasserommet og øvd på prating) er ikke lenger med i støtteapparatet. Hun svarer lærerne ved pulten, og snakker så og si med alle hun møter på sin vei - både barn og voksne....Herlig!

Det gjenstår å tørre å svare på spørsmål i plenum i klasserommet, mens alles blikk er rettet mot henne.....
Likevel må jeg si at uten trappemodellen og engasjerte lærere hadde vi aldri kommet så langt som vi er idag.

Som jeg har skrevet tidligere, så ønsket vår datter å bytte skole, flytte og starte "på nytt". Jeg var positiv til tanken, men visse omstendigheter gjør at vi fremdeles bor på samme plass, og hun går fremdeles på samme skole.  (Ting tar tid, og med 3 barn er det mange hensyn å ta i en så viktig beslutning)......

Noe nytt på min bloggside er muligheten for å donere - dette via paypal. Årsaken til at jeg satte opp denne knappen, er at jeg ønsker å gi ut bok på eget forlag om selektiv mutisme, der også trappemodellen skal være med. Jeg ønsker at alle lærere ved norske skoler skal få mer kunnskap om denne lidelsen, noe som ville ha vært en utrolig hjelp for både barnet og familien til barnet.

Ønsker dere alle lesere en riktig god høst, og vær ikke redd for å ta kontakt om det er noe med trappemodellen som dere lurer på. Vi snakkes!

NESTEN I MÅL

Vi opplever stadig fremgang med vår datter. Ved hjelp av trappemodellen har hun kommet utrolig langt - det eneste som gjenstår er å tørre å rekke opp hånda og svare på spørsmål når hele klassen hører på. Ellers svarer vår datter de aller fleste lærere på skolen når han eller hun kommer ned til pulten hennes.

Et problem er imidlertid dukket opp. Når vår datter snakker høyere til sidemannen så andre barn kan høre det - har hun flere ganger opplevd det som hun er aller mest redd for...."Å - kan du snakke?", "Lærer, hun snakker" osv. osv. Dette oppleves selvfølgelig pinlig for vår datter, og hun blir lei seg.

Hun har dessuten i den senere tid blitt mer og mer åpen om sitt problem, og vil gjerne snakke med meg om det. Det siste vi har pratet mye om er å flytte. Hun ønsker å begynne på nytt i en annen klasse, og dermed snakke til alle, rekke opp hånden, svare på spørsmål fra lærere, og være som "alle de andre barna". Min første tanke var at dette kanskje var en ønskedrøm fra hennes side, men er det egentlig det? Skal vi prøve om det kan ta siste rest av selektiv mutisme bort? Hun sier når ingen kjenner til hennes bakgrunn, så er det mye lettere å begynne å prate. Hun blir ikke fanget i tausheten, og det blir flauere å ikke svare enn å svare.

For noen måneder siden var jeg på kurs hos Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme. Hun nevnte riktignok at for enkelte barn var den beste løsningen å skifte miljø, for å kunne begynne å prate. Vanen med å ikke snakke er ofte for stor i det gamle miljøet, selvom angsten er redusert. Derfor har barn med selektiv mutisme vanskelig for å bryte ut av stillheten.

På den andre siden, hva om vår datter ikke klarer dette, og opplever en nederlagsfølelse? Vi foreldre er veldig i tvil, men innerst inne har vi vel bestemt oss for å prøve. Så vi går spennende tider imøte:)

Selective Mutism: Explaining to Family

SYVENDE FASE

Syvende fase bygger videre på sjette fase som består i de gradvise prateøvelsene med trappetrinnsmodellen. Vi merket at i den syvende fase ble vår datters selvtillit betraktelig bedre m.h.t. det å snakke og svare på spørsmål fra mennesker hun ikke kjente fra før. Hun ble også gladere og hadde en mer avslappet kroppsholdning når fremmede var tilstede.

I denne fasen oppmuntret vi vår datter til å betale selv i butikken, betale selv på bussen (og da måtte hun si hvor hun skulle), handle i bakeri, spør ansatt i klesbutikk, ringe til butikk og spør om de har en bestemt vare, samt prisen på denne. Her gjelder det å være kreativ, og gleden var like stor for vår datter som for oss foreldre når hun klarte å gjennomføre dette.

Hele tiden er det viktig at barnet ønsker å "komme videre", og selv kan se at angsten for å prate med fremmede minsker jo mer barnet "tvinger seg selv" til å snakke.

Tanken er jo som med andre fobier - ved å gradvis utsette seg for det man er redd for, vil angsten etterhvert avta. Gjør man ikke det, vil man opprettholde fobien.

HVA HVIS BARNET IKKE VIL BRUKE TRINN-FOR-TRINN-HJELPEN?

Som skrevet tidligere på bloggen - hadde vår datter i slutten av barnehage-perioden/begynnelsen av 1. skoleår bygget opp (inni seg) en rekke bortforklaringer, en innbilt likegyldighet til det å prate i enkelte sosiale sammenhenger - som var hennes forsvar. "Jeg snakker ikke med voksne", "jeg har det fint - selvom", "jeg bryr meg ikke om det" - var svarene jeg ofte fikk da jeg startet å prate med henne om det. Hun syntes det var vondt og stressende å bli påmint om dette, og kunne både bli rasende og fortvilet for tilsynelatende bagateller. Hjemme ville hun bare slappe av og være som vanlig - som den pratende og leende jenta hun egentlig var.

En ettermiddag vi hadde det hyggelig hjemme, spurte jeg henne om hun skulle ønske at hun kunne prate i klasserommet? "Vet ikke", svarte hun... og var veldig rask til å skifte samtaletema. Jeg spurte henne igjen noen uker senere, og da var svaret "Jaa, men det er så vanskelig".
Jeg var overlykkelig for at vi hadde kommet dit hen - at hun innså problemet, og det tok ikke lang tid før "trappa" ble introdusert.


Er barnet du kjenner på dette stadiet - at han/hun fornekter at tausheten er et problem, at han eller hun tror ikke det går an å gjøre noe med problemet, eller at barnet bare sier "jeg vil ikke"? Det ligger nok angst for å mislykkes bak ordene "jeg vil ikke" i denne sammenhengen.

Så hva gjør man da? For å kunne bruke "trappa" eller "trinn-for-trinn"-modellen, trenger barnet motivasjon. Barnet må ønske å forandre på noe som er vanskelig, må f.eks. kunne se at skolen/barnehagen blir et gøyere eller bedre sted å være hvis man kan prate med voksne og andre barn.

Inntil barnet har kommet dithen, tror jeg man bør vente med "trappa". Da kan alternative non-verbale aktiviteter være viktige, som f.eks. at læreren/assistenten sier navnet på en ting i rommet, og barnet peker hvor i rommet det er. Dette for å skape tillit, og barnet kan "senke skuldrene" m.h.t. sin fobi mot å prate.

Jeg tror at absolutt alle barn med selektiv mutisme ønsker å prate på skolen, og være "som alle de andre barna", de bare vet ikke hvordan det er mulig å klare det.
Når de klarer å uttrykke hjemme at de skulle ønske de kunne prate på skolen - kan trinn-for-trinn-modellen vises frem for barnet.

VIKTIGE MOMENTER TIL TRINN-FOR-TRINN-MODELLEN

For at "trappa eller "trinn-for-trinn-modellen" skal kunne være en god start-hjelp for barn med selektiv mutisme, er det noen viktige momenter som jeg ønsker å ta med:

                                                                             
* Ha en god (og helst daglig) kontakt med assistenten/læreren som øver på "trappa" med barnet på skolen eller i barnehagen.
 Vi benyttet oss av personlig fremmøte på skolen samt telefonsamtaler til læreren det første skoleåret. Senere hadde vår datter med seg en notisbok i skolesekken hver dag, som læreren skrev i  hver eneste gang hun klarte et nytt trappetrinn. Dette for at vi som foreldre kunne følge med i prosessen, og slippe å "mase" på vår datter når hun kom hjem fra skolen  (om hun hadde klart neste trappetrinn?). Vi brukte også notisboken til andre viktige beskjeder.
  


* For å oppmuntre barnet til å øve på "trappa", kan man vurdere om det er hensiktsmessig å gi  belønning når han/hun klarer neste steg.
Når vår datter gjorde fremskritt med øvingen, ga vi henne en liten oppmerksomhet (eks. en sjokolade, en liten leke, klistremerker e.l. etter at hun hadde klart det). Jeg tror det er viktig å ikke øke prestasjonsangsten til barn med selektiv mutisme, derfor tror jeg at små gaver i etterkant av mestringen er det mest hensiktsmessige.



* Ikke vær redd for å revurdere det som står på trappetrinnene. 
 Av og til kan det være helt nødvendig å lage en ny "trapp", for å komme videre med mestringen. Det viktigste er at barnet føler fremgang, og ikke at man følger "trinn-for-trinn-modellen" slavisk.



* Hele poenget med "trappa" er å dele angsten for å snakke opp i mindre, overkommelige biter - slik at barnet sakte men sikkert opplever mestring. 

SJETTE FASE

Sjette fase går ut på å utvide "trappemodellen" til å gjelde andre personer enn kun læreren som har øvd sammen med barnet. Føler barnet seg trygg på læreren/assistenten, og kan prate "vanlig" på grupperommet, er det lurt å gradvis trekke inn en annen voksenperson (og senere andre barn) på øverommet.

Vår datter leste da f.eks. høyt fra en bok mens en klassekamerat og læreren hørte på, og så leste klassekameraten høyt. Når andre personer skal trekkes inn i øvingen, er det viktig å huske på at barn med selektiv mutisme må selv bestemme tempoet på når hun eller han "er klar for" dette. Kontaktlæreren til vår datter avtalte alltid på forhånd med henne  - hva "neste steg" på øvingen skulle være.

Det vanskeligste for vår datter var overgangen fra øverommet (der hun og kontaktlæreren var sammen alene) til klasserommet. Og her sliter hun fremdeles. Hun tør ikke lese høyt mens alle de andre elevene hører på, heller ikke svare på spørsmål når alles blikk er rettet mot henne. Men - hun prater med stemmen sin (hun hvisket tidligere) til de nærmeste venninnene, hun svarer kort "ja" og "nei" til andre lærere - og når kontaktlærer setter seg ned ved siden av vår datter, prater de sammen (med normal stemme) inne i klasserommet. Alle som sitter rundt henne kan jo høre stemmen hennes da, og dette våget hun ikke tidligere.


På fritiden har hun siden skolestart gått på spilleøving ved byens kulturskole. Da hun ikke hadde sagt ett ord til musikklæreren på 3 år, avtalte vi å forsøke trappe-modellen med han også. Det var utrolig hvor fort tausheten løsnet når denne ble brukt her. Etter kort tid kunne "trappa" legges bort, og hun trengte ikke mer "drahjelp" enn dette. I dag svarer hun på spørsmål fra han (på enerom), og hun synes ikke det er flaut/ubehagelig. Det har forresten vært utrolig positivt for hennes selvtillit, å lære seg å spille et instrument.

Jeg har lært meg at barn med selektiv mutisme er livredde for å få skryt og oppstuss hvis de "glemmer seg" og prater, dette er visst veldig pinlig for dem.
Her tror jeg også trappemodellen er bra, fordi barnet vet inni seg at læreren forventer et svar, uten å utbryte "ÅÅÅÅÅÅ, du kan jo snakke" eller "Sååå flink du var". Det beste er å late som ingenting, for det er jo tross alt en naturlig ting å prate sammen. Jeg vet at angsten for å få en slik kommentar hindrer vår datter fra å prate i klasserommet.