Sommerferien nærmer seg, og hvordan har det egentlig gått dette året? Er utviklingen like bra som forrige år? Som mor til ei jente med selektiv mutisme, har man alltid mange spørsmål i hodet....Ofte ønsker man som foreldre å gjøre mer, legge til rette bedre, finne nye løsninger som kan hjelpe.... andre ganger føler man at man stresser for mye med det, og vil bare håpe at løsningene kommer "naturlig"....
Vi skulle ha flyttet dette året, og datteren vår skulle ha byttet skole. Men noe gjorde at det ikke ble sånn likevel. Bestevenninnen flyttet, men kom tilbake til skolen hennes etter et halvt år. Da ville hun plutselig ikke flytte og "begynne på nytt" der ingen kjente henne. Forståelig nok.
Datteren vår prater med alle elevene inne i klasserommet, hun svarer lærer på tomannshånd, hun prater med barna i friminuttene, hun svarer fremmede på gaten, hun handler selv nå, og forklarer hva hun skal ha i butikken. Så hva kan hun ikke? Jo, hun klarer ikke å rekke opp hånden inne i klasserommet, hun klarer ikke å svare på spørsmål i plenum, heller ikke si "JA" når læreren hennes roper opp navnene på dem i klassen.
Der går grensen. Forventningsangsten hennes er stor. Men - trøsten min er at alt kunne ha vært mye værre.
Til alle foreldre som fortviler og sliter, som er bekymret for barnas fremtid - fordi de ikke tør ta ordet i forsamlinger eller når fremmede snakker til dem.... Jeg tenker på dere, og føler med dere alle sammen!
Husk å ta fri fra bekymringene også - det er viktig :)
HA EN RIKTIG GOD SOMMERFERIE!
Vi skulle ha flyttet dette året, og datteren vår skulle ha byttet skole. Men noe gjorde at det ikke ble sånn likevel. Bestevenninnen flyttet, men kom tilbake til skolen hennes etter et halvt år. Da ville hun plutselig ikke flytte og "begynne på nytt" der ingen kjente henne. Forståelig nok.
Datteren vår prater med alle elevene inne i klasserommet, hun svarer lærer på tomannshånd, hun prater med barna i friminuttene, hun svarer fremmede på gaten, hun handler selv nå, og forklarer hva hun skal ha i butikken. Så hva kan hun ikke? Jo, hun klarer ikke å rekke opp hånden inne i klasserommet, hun klarer ikke å svare på spørsmål i plenum, heller ikke si "JA" når læreren hennes roper opp navnene på dem i klassen.
Der går grensen. Forventningsangsten hennes er stor. Men - trøsten min er at alt kunne ha vært mye værre.
Til alle foreldre som fortviler og sliter, som er bekymret for barnas fremtid - fordi de ikke tør ta ordet i forsamlinger eller når fremmede snakker til dem.... Jeg tenker på dere, og føler med dere alle sammen!
Husk å ta fri fra bekymringene også - det er viktig :)
HA EN RIKTIG GOD SOMMERFERIE!
