Vi opplever stadig fremgang med vår datter. Ved hjelp av trappemodellen har hun kommet utrolig langt - det eneste som gjenstår er å tørre å rekke opp hånda og svare på spørsmål når hele klassen hører på. Ellers svarer vår datter de aller fleste lærere på skolen når han eller hun kommer ned til pulten hennes.
Et problem er imidlertid dukket opp. Når vår datter snakker høyere til sidemannen så andre barn kan høre det - har hun flere ganger opplevd det som hun er aller mest redd for...."Å - kan du snakke?", "Lærer, hun snakker" osv. osv. Dette oppleves selvfølgelig pinlig for vår datter, og hun blir lei seg.
Hun har dessuten i den senere tid blitt mer og mer åpen om sitt problem, og vil gjerne snakke med meg om det. Det siste vi har pratet mye om er å flytte. Hun ønsker å begynne på nytt i en annen klasse, og dermed snakke til alle, rekke opp hånden, svare på spørsmål fra lærere, og være som "alle de andre barna". Min første tanke var at dette kanskje var en ønskedrøm fra hennes side, men er det egentlig det? Skal vi prøve om det kan ta siste rest av selektiv mutisme bort? Hun sier når ingen kjenner til hennes bakgrunn, så er det mye lettere å begynne å prate. Hun blir ikke fanget i tausheten, og det blir flauere å ikke svare enn å svare.
For noen måneder siden var jeg på kurs hos Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme. Hun nevnte riktignok at for enkelte barn var den beste løsningen å skifte miljø, for å kunne begynne å prate. Vanen med å ikke snakke er ofte for stor i det gamle miljøet, selvom angsten er redusert. Derfor har barn med selektiv mutisme vanskelig for å bryte ut av stillheten.
På den andre siden, hva om vår datter ikke klarer dette, og opplever en nederlagsfølelse? Vi foreldre er veldig i tvil, men innerst inne har vi vel bestemt oss for å prøve. Så vi går spennende tider imøte:)
Et problem er imidlertid dukket opp. Når vår datter snakker høyere til sidemannen så andre barn kan høre det - har hun flere ganger opplevd det som hun er aller mest redd for...."Å - kan du snakke?", "Lærer, hun snakker" osv. osv. Dette oppleves selvfølgelig pinlig for vår datter, og hun blir lei seg.
Hun har dessuten i den senere tid blitt mer og mer åpen om sitt problem, og vil gjerne snakke med meg om det. Det siste vi har pratet mye om er å flytte. Hun ønsker å begynne på nytt i en annen klasse, og dermed snakke til alle, rekke opp hånden, svare på spørsmål fra lærere, og være som "alle de andre barna". Min første tanke var at dette kanskje var en ønskedrøm fra hennes side, men er det egentlig det? Skal vi prøve om det kan ta siste rest av selektiv mutisme bort? Hun sier når ingen kjenner til hennes bakgrunn, så er det mye lettere å begynne å prate. Hun blir ikke fanget i tausheten, og det blir flauere å ikke svare enn å svare.
For noen måneder siden var jeg på kurs hos Heidi Omdal - som har tatt doktorgrad på selektiv mutisme. Hun nevnte riktignok at for enkelte barn var den beste løsningen å skifte miljø, for å kunne begynne å prate. Vanen med å ikke snakke er ofte for stor i det gamle miljøet, selvom angsten er redusert. Derfor har barn med selektiv mutisme vanskelig for å bryte ut av stillheten.
På den andre siden, hva om vår datter ikke klarer dette, og opplever en nederlagsfølelse? Vi foreldre er veldig i tvil, men innerst inne har vi vel bestemt oss for å prøve. Så vi går spennende tider imøte:)
