HVA HVIS BARNET IKKE VIL BRUKE TRINN-FOR-TRINN-HJELPEN?

Som skrevet tidligere på bloggen - hadde vår datter i slutten av barnehage-perioden/begynnelsen av 1. skoleår bygget opp (inni seg) en rekke bortforklaringer, en innbilt likegyldighet til det å prate i enkelte sosiale sammenhenger - som var hennes forsvar. "Jeg snakker ikke med voksne", "jeg har det fint - selvom", "jeg bryr meg ikke om det" - var svarene jeg ofte fikk da jeg startet å prate med henne om det. Hun syntes det var vondt og stressende å bli påmint om dette, og kunne både bli rasende og fortvilet for tilsynelatende bagateller. Hjemme ville hun bare slappe av og være som vanlig - som den pratende og leende jenta hun egentlig var.

En ettermiddag vi hadde det hyggelig hjemme, spurte jeg henne om hun skulle ønske at hun kunne prate i klasserommet? "Vet ikke", svarte hun... og var veldig rask til å skifte samtaletema. Jeg spurte henne igjen noen uker senere, og da var svaret "Jaa, men det er så vanskelig".
Jeg var overlykkelig for at vi hadde kommet dit hen - at hun innså problemet, og det tok ikke lang tid før "trappa" ble introdusert.


Er barnet du kjenner på dette stadiet - at han/hun fornekter at tausheten er et problem, at han eller hun tror ikke det går an å gjøre noe med problemet, eller at barnet bare sier "jeg vil ikke"? Det ligger nok angst for å mislykkes bak ordene "jeg vil ikke" i denne sammenhengen.

Så hva gjør man da? For å kunne bruke "trappa" eller "trinn-for-trinn"-modellen, trenger barnet motivasjon. Barnet må ønske å forandre på noe som er vanskelig, må f.eks. kunne se at skolen/barnehagen blir et gøyere eller bedre sted å være hvis man kan prate med voksne og andre barn.

Inntil barnet har kommet dithen, tror jeg man bør vente med "trappa". Da kan alternative non-verbale aktiviteter være viktige, som f.eks. at læreren/assistenten sier navnet på en ting i rommet, og barnet peker hvor i rommet det er. Dette for å skape tillit, og barnet kan "senke skuldrene" m.h.t. sin fobi mot å prate.

Jeg tror at absolutt alle barn med selektiv mutisme ønsker å prate på skolen, og være "som alle de andre barna", de bare vet ikke hvordan det er mulig å klare det.
Når de klarer å uttrykke hjemme at de skulle ønske de kunne prate på skolen - kan trinn-for-trinn-modellen vises frem for barnet.

VIKTIGE MOMENTER TIL TRINN-FOR-TRINN-MODELLEN

For at "trappa eller "trinn-for-trinn-modellen" skal kunne være en god start-hjelp for barn med selektiv mutisme, er det noen viktige momenter som jeg ønsker å ta med:

                                                                             
* Ha en god (og helst daglig) kontakt med assistenten/læreren som øver på "trappa" med barnet på skolen eller i barnehagen.
 Vi benyttet oss av personlig fremmøte på skolen samt telefonsamtaler til læreren det første skoleåret. Senere hadde vår datter med seg en notisbok i skolesekken hver dag, som læreren skrev i  hver eneste gang hun klarte et nytt trappetrinn. Dette for at vi som foreldre kunne følge med i prosessen, og slippe å "mase" på vår datter når hun kom hjem fra skolen  (om hun hadde klart neste trappetrinn?). Vi brukte også notisboken til andre viktige beskjeder.
  


* For å oppmuntre barnet til å øve på "trappa", kan man vurdere om det er hensiktsmessig å gi  belønning når han/hun klarer neste steg.
Når vår datter gjorde fremskritt med øvingen, ga vi henne en liten oppmerksomhet (eks. en sjokolade, en liten leke, klistremerker e.l. etter at hun hadde klart det). Jeg tror det er viktig å ikke øke prestasjonsangsten til barn med selektiv mutisme, derfor tror jeg at små gaver i etterkant av mestringen er det mest hensiktsmessige.



* Ikke vær redd for å revurdere det som står på trappetrinnene. 
 Av og til kan det være helt nødvendig å lage en ny "trapp", for å komme videre med mestringen. Det viktigste er at barnet føler fremgang, og ikke at man følger "trinn-for-trinn-modellen" slavisk.



* Hele poenget med "trappa" er å dele angsten for å snakke opp i mindre, overkommelige biter - slik at barnet sakte men sikkert opplever mestring. 

SJETTE FASE

Sjette fase går ut på å utvide "trappemodellen" til å gjelde andre personer enn kun læreren som har øvd sammen med barnet. Føler barnet seg trygg på læreren/assistenten, og kan prate "vanlig" på grupperommet, er det lurt å gradvis trekke inn en annen voksenperson (og senere andre barn) på øverommet.

Vår datter leste da f.eks. høyt fra en bok mens en klassekamerat og læreren hørte på, og så leste klassekameraten høyt. Når andre personer skal trekkes inn i øvingen, er det viktig å huske på at barn med selektiv mutisme må selv bestemme tempoet på når hun eller han "er klar for" dette. Kontaktlæreren til vår datter avtalte alltid på forhånd med henne  - hva "neste steg" på øvingen skulle være.

Det vanskeligste for vår datter var overgangen fra øverommet (der hun og kontaktlæreren var sammen alene) til klasserommet. Og her sliter hun fremdeles. Hun tør ikke lese høyt mens alle de andre elevene hører på, heller ikke svare på spørsmål når alles blikk er rettet mot henne. Men - hun prater med stemmen sin (hun hvisket tidligere) til de nærmeste venninnene, hun svarer kort "ja" og "nei" til andre lærere - og når kontaktlærer setter seg ned ved siden av vår datter, prater de sammen (med normal stemme) inne i klasserommet. Alle som sitter rundt henne kan jo høre stemmen hennes da, og dette våget hun ikke tidligere.


På fritiden har hun siden skolestart gått på spilleøving ved byens kulturskole. Da hun ikke hadde sagt ett ord til musikklæreren på 3 år, avtalte vi å forsøke trappe-modellen med han også. Det var utrolig hvor fort tausheten løsnet når denne ble brukt her. Etter kort tid kunne "trappa" legges bort, og hun trengte ikke mer "drahjelp" enn dette. I dag svarer hun på spørsmål fra han (på enerom), og hun synes ikke det er flaut/ubehagelig. Det har forresten vært utrolig positivt for hennes selvtillit, å lære seg å spille et instrument.

Jeg har lært meg at barn med selektiv mutisme er livredde for å få skryt og oppstuss hvis de "glemmer seg" og prater, dette er visst veldig pinlig for dem.
Her tror jeg også trappemodellen er bra, fordi barnet vet inni seg at læreren forventer et svar, uten å utbryte "ÅÅÅÅÅÅ, du kan jo snakke" eller "Sååå flink du var". Det beste er å late som ingenting, for det er jo tross alt en naturlig ting å prate sammen. Jeg vet at angsten for å få en slik kommentar hindrer vår datter fra å prate i klasserommet.

FEMTE FASE

Femte fase er en fortsettelse av "trinn-for-trinn"-modellen eller "trappa" i fjerde fase - der man stadig utvider barnets repertoar. Et eksempel på dette kan være denne modellen (se nedenfor), eller at man rett og slett spør barnet om hva som skal stå på trappetrinnene.

Vår datter brukte lang tid på trinn nr. 5 til hun kunne prate "vanlig" til læreren på trinn nr. 6. Hun leste mange små bøker på grupperommet og svarte på spørsmål som krevde korte svar. Dette førte etterhvert til at hun pratet med læreren på enerom (på lik linje med de andre barna i klassen). Ikke bare svarte hun læreren - hun begynte også å ta initiativ til samtaleemne!

Det er sikkert mange måter å lage et opplegg på for barn med selektiv mutisme, men jeg tror det viktigste er å gi barnet håp, at han/hun kan se (og senere oppleve) at det virkelig er mulig å øve på å prate - slik at angsten sakte men sikkert blir mindre. Trappemodellen virket som en positiv spiral på vår datter, og hun fikk styrket selvtilliten for hvert eneste lille fremskritt.

FJERDE FASE - "TRINN-FOR-TRINN-MODELLEN"

Endelig har jeg kommet frem til den viktigste fasen i veiledningen. Det er her man sakte men sikkert opplever fremskrittene til barn med selektiv mutisme.

Fjerde fase er en trappetrinnsmodell som jeg lagde sammen med vår datter, og som vi brukte med stor suksess på skolen. Kontaktlæreren tok ut vår datter på grupperom jevnlig, og øvde på det som står i modellen. Hver gang vår datter klarte å si noe av det som sto på "trappa", ga læreren positive tilbakemeldinger til henne (uten å kommentere eller lage oppstuss over at hun faktisk sa noe).

For barn med selektiv mutisme kan det å i hele tatt lage en lyd være en utfordring, og derfor måtte vi starte veldig, veldig forsiktig. Trinn 1 består i at læreren tenner et stearinlys, og vår datter ble bedt om å blåse dette ut. Den lille lyden "Pfhhh" da hun blåste ut lyset viste seg å være en glimrende start.

På trinn 2 har jeg skrevet noen konsonanter, og disse bokstavene skal kun lyderes. Dvs barnet skal bare si lyden "P", ikke navnet på bokstaven "Pe". Det er viktig å ikke gå for fort frem, og gjerne starte øvetiden med å repetere de lette trinnene.
Når hele trappen er gjennomført, kan en ny lages i samråd med barnet. Hvert trappetrinn skal by på mer og mer utfordringer for barnet. Likevel må øvelsene på trappetrinnene være oppnåelig for barnet - ellers opplever man ingen fremgang.

Du kan klikke på modellen for å få den større.......

TREDJE FASE

5. Spill inn en video av barnet hjemme.

Dette gjelder spesielt hvis barnet overhodet ikke har pratet med noen voksenpersoner på skolen eller i barnehagen over lang tid. Da vår datter hadde vært stille på skolen i 1. klasse (i 4 - 6 måneder), bestemte vi oss for å spille inn en videosnutt av henne hjemme med samtykke av dattera vår. Dette for at læreren kunne se med egne øyne hvor pratende og aktiv hun var i et miljø der hun følte seg trygg. Kontaktlærer så denne videosnutten etter skoletid, og hun ble veldig overrasket over å se forskjellen på vår datter ("pratende og leende hjemme - taus og alvorlig på skolen").

Dagen etter kom læreren bort til vår datter i klasserommet, og sa at det var hyggelig å se henne på film. Kontaktlærer nevnte ikke noe om prating, og jeg tror det gjorde at vår datter ikke følte det ubehagelig/flaut.

Det viste seg at dette også var en viktig prosess med hensyn til å forberede vår datter på at læreren hørte stemmen hennes. Vår datter visste nå at læreren hadde hørt henne prate på film, og dermed ble angsten hennes noe redusert.

ANDRE FASE

1. Be skolen eller barnehagen kontakte PP-tjenesten.
PP-tjenesten kan bli en viktig støttespiller for deg, for at barnet skal kunne få ekstrahjelp på skolen/barnehagen. Siden tausheten som oftest er mest fremtredende på skolen/barnehagen, er det viktig at ressurser blir satt inn her.
Vær obs på at det kan ta lang tid fra skolen/barnehagen tar kontakt med PP-tjenesten, til det første møtet finner sted.

2. Kontakt fastlegen, og få en henvisning til Bup/Abup.
Til tross for at kunnskapsnivået om selektiv mutisme er heller labert pr. dags dato ved landets barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger, kan det være godt å ha et team i ryggen. I vårt tilfelle ble møtene avholdt 1 gang annenhver måned, der kontaktlærer fra skolen også deltok.

Da Abup kom inn i bildet, hadde jeg allerede sammen med vår datter utviklet et opplegg for skolens kontaktlærer - med tanke på å sakte, men sikkert redusere angsten for å prate. Abup godkjente og ville gjerne kopiere denne. Jeg lånte dem også en engelsk dokumentarfilm om selektiv mutisme, som de også ønsket en kopi av til fremtidig bruk.

3. Finn rett person til barnet på skolen/barnehagen - med tanke på trening for å redusere angsten for å prate. 
Det er kjempeviktig for å kunne starte et behandlingsopplegg at barnet føler tillit til den personen han/hun skal øve med. Personen bør ha egenskaper der han/hun er mild, tålmodig og gjerne ha humoristisk sans. I tillegg er det viktig at assistenten/læreren synes oppgaven er overkommelig.

I vårt tilfelle var kontaktlærer for klassen førstevalget. Hun hadde alle disse positive egenskapene, og ville gjerne prøve å hjelpe. Problemet var å få til en ordning der andre assistenter/hjelpelærere hadde ansvaret for resten av klassen, mens vår datter var med kontaktlærer ut på enerom. På dette området hjalp det (på et senere tidspunkt) at både Abup og PP-tjenesten var inne i bildet -  slik at de kunne legge frem for skolen hvor viktig dette "en-til-en"-opplegget var.

I de aller fleste tilfeller må barn med selektiv mutisme ut av klasserommet minst 3 ganger i uken (15 minutters- økter) i begynnelsen - for at angstreduseringen skal ha effekt. Ellers blir det som å starte "på nytt" for hver gang, og fremgangen uteblir.